– Barndommen og ungdomstiden var aktiv. Fotballen sto høyt i kurs sammen med pappa. Mamma sto ofte på sidelinjen og sang heia-rop. To søsken, en normal søster og en kunstnerspire. Broren min går under navnet «skrullipop», og det sier alt, ler Børge.
Ofte dro familien til campingvognen i Valnesfjord, eller til Sverige med vogna og noen somre til Syden.
– Jeg husker tilbake på en trygg og stabil oppvekst. Hadde besteforeldre i nabolaget og en trehjulssykkel jeg farta rundt med. Foreldrene mine måtte tidvis bruke hundebånd for å passe på at jeg ikke stakk av. Etter hvert betydde fotballen mye, helt fram til skatingen tok over i 12-13-års alderen. Det likte ikke pappa, han syntes det var bråk. Så tok jeg opp fotballen igjen i 18-års alderen, og spilte relativt seriøst fram til kroppen sa stopp. Kunstgress og føtter ble rett og slett feil match, forteller Børge.
Han forteller om følelsen av å være i skikkelig god fotball-form. Den utømmelige energien – litt sånn supermann.
– Det er ikke helt sånn nå. Jeg sluttet i 2019.
Jobbkarrieren, den startet på flyplassen i Bodø. Som stuer mens Børge gikk allmenn påbygg etter byggfag. Så var det militæret som sto for tur, mens ungdomskjæresten Elise – nå kona til Børge, reiste ut som utvekslingsstudent for et år.
– Først var det rekruttskole på Madla i Stavanger, deretter var jeg vakt og sikringssoldat i Bodø. Egentlig likte jeg meg godt i militæret. Det å møte forskjellige folk. Det var en tid jeg vil si var en viktig modningsprosess. Det å bli litt voksen. Jeg lærte å respektere omstendighetene, skjønne hva kroppen tåler og ble på mange måter kjent med meg selv, forteller Børge.
Etter militæret jobbet han på flyplassen i fire-fem år til. Så var det nok.
– Jeg kjente meg moden til å gjøre noe. Jeg ønsker mer kjøtt på beinet og hadde en onkel i Norconsult som hadde gitt meg et visst innsyn i den verdenen, så det ble forkurs i Narvik og videre ingeniørstudier. Det passet bra med at Elise samtidig hadde praksis som sykepleier, og jeg fikk spilt fotball for et lag som heter Hardhaus og fikk nye venner. En fin tid, forteller Børge.
Så var det tid for etablering. Børge og Elise kjøpte seg hus på Alstad. Resten av studiene i Narvik ble tatt desentralisert med lange kvelder på hjemmekontor, selvstudium og flyturer mellom Narvik og Bodø.
– Jeg er nok ganske strukturert. Likevel kommer ikke matematikken naturlig for meg, så der var det mye jobbing. Jeg liker det som er mer logisk, som fysikk og statikk. Det å beregne bæringen til et bygg som eksempel. For meg er det veldig interessant hvordan ting henger i hop, så etter studiene fikk jeg prosjektlederjobb hos Snekkerbjørn, og etter det ble jeg prosjektleder i Rambøl, sier Børge som er utdannet rådgivende ingeniør for konstruksjon av byggteknikk.
– For meg og rollen jeg etter hvert har havnet i, handler egentlig om at jeg er glad i mennesker – i tillegg til prosjekt- og byggeledelse med en tverrfaglig forståelse for totaliteten i et prosjekt, forteller Børge.
Vi spoler tilbake. Til da Børge møter Elise. Han 18 år, hun 16. To ungdomskjærester og en relasjon som har overlevd både militæret, et utvekslingsår, utdanningsforløp og mye tid fra hverandre.
– Det startet vel sånn spedt i et chatte-forum. Husker ikke helt hvilket. Så møttes vi senere på en nyttårsfest på nordsida. Jeg husker jeg jaktet litt, og syntes hun var litt umoden, men veldig sjarmerende og fin, ler Børge.
Han forteller at han på kjøpet fikk en skikkelig trivelig svigerfamilie, og at han og Elise er to motpoler der han er av den mer spontane typen.
– Hun er litt roligere enn meg, men vi er en god match. Vi giftet oss i sommer og hadde festen her på Jakhelln Brygge. To små barn har vi fått sammen. Henrik på 5 år og Kaia på 3. Så det er travelt, men veldig fint, sier Børge.
Han tror nøkkelen til en god relasjon handler om kommunikasjon, og det å både skjønne og akseptere at folk er forskjellig.
– Slik er det med alt. Man må kunne tilpasse seg at folk er ulike, at man har forskjellige behov. Nøkkelen til suksess for det meste, mener jeg, er forståelse, og at man behandler folk med respekt.
Så kom CEO Arve Pedersen i Hundholmen Byutvikling inn i Børge sitt yrkesliv. Først da kontoret til Hundholmen Byutvikling ble etablert i de gamle Vinmonopol-lokalene, der hvor Senab Eikeland nå holder til. Neste korsvei var Sjøgata 27. En vellykket totalrenovering med oppgradering fra energiklasse D til B med alle leietakerne ombord i bygget. En suksess som senere skulle bli kåret til månedens prosjekt i Norge av Grønn Byggallianse.
– Det var mange søndagsmøter, så jeg og Arve ble godt kjent. Hyggelige møter som resulterte i en veldig god relasjon. Sjøgata 27 ble «once in a lifetime-prosjekt» jeg er stolt av å ha vært del av, sier Børge.
Så begynte Børge å snakke med Arve, om det å gå over til mer forvaltning av bygg – spurte om Arve kunne være referanse ved jobbsøknader.
– «Vent litt», sa Arve. Så ble jeg etter hvert tilbudt jobb. Og takket ja uten å tenke meg om. Jeg hadde allerede blitt kjent med hvordan Hundholmen Byutvikling jobber, og det er fantastisk. Det er en utvikler med en klar og langsiktig plan med alt som utføres. Og det har vært veldig fint å komme inn i denne bedriften. Den største kontrasten fra å ha vært i et stort firma tidligere, er nok det å nå være del av et lite team der alle er involvert i alt, sier Børge.
Jobben nå og videre handler om bærekraft og prosjektledelse.
Bærekraft Børge, hva er det for deg i din rolle hos Hundholmen Byutvikling?
– Det som er høyaktuelt for oss er energieffektivisering av bygg, men også livskvalitet er viktig – både privat, sosialt og i jobbsammenheng. Miljøet rundt deg gjør noe med deg tenker jeg, så er det å finne gode løsninger som er til det beste for alle er viktig. For meg er det essensielt å fremme de tingene vi kan gjøre noe med, ta tak i de momentene vi kan bli bedre på. De lavt hengende fruktene, som Arve pleier å si, smiler Børge.
Mantra?
– Det er reisen som er målet.