Hva er jazz?
– Jeg vet ikke, svarer den svenske funk- og jazztrombonisten og vokalisten Nils Landgren (66), «Artist in Residence» under Bodø Jazz Open 2022 i samarbeid med Hundholmen Byutvikling og Morten Jakhelln.
Vi møtes etter en forrykende konsertopplevelse hvor Landgren i samspill med Jan Gunnar Hoff, Audun Kleve og Anders Jormin nærmest lekende lett leverte glitrende musikk i verdensklasse.
– Jazz er en slags frihet kan man si. Frihet under ansvar. Vi improviserer veldig mye, men det er også en måte å formidle ferdigheter gjennom følelser. Det kan være et dyp eller en melankoli. Men i dag kan jazz være hva som helst. Og det er ikke alltid at det er en bra overskrift på musikken, for etter min mening er det opp til hver enkelt å bestemme. Men – for oss som spiller, vi har masse regler som vi har lært oss. Vi har mye vi kan benytte oss av, og det kan vi gjøre med stor frihet. Men vår måte å spille jazz på handler mye om kommunikasjon, solidaritet, det å lytte og gjøre noe sammen. Det er et kollektivt arbeid å jobbe med denne typen musikk, sier Landgren.
– Når mener du jazz er på sitt beste?
– Når alle som spiller er på den samme bølgelengden og vi kjenner at vi flyger sammen. Da er det som aller best. Det kan gå fort, det kan gå sakte – det kan være mange toner eller få toner. Men i det vi kjenner at nå er vi sammen, vi er på vei i en retning samtidig, da er jazzen på sitt beste. Og ja, dette opplevde jeg i dag i Stormen, forteller Landgren.
Han beskriver følelsen av flytsonen som en dyp glede og en stor tilfredstillelse i stunden.
– Likevel skjer jo ikke hele tiden. Iblant leter vi oss fram til disse øyeblikkene mens vi spiller. Og noen ganger er man bare sammen. Men det er det vi jobber for, det å bli en enhet – hele tiden. Og det skal gå fort. Vi er jo fire stykker som aldri har spilt sammen før foruten en prøve i går, og da gjelder det på kort tid å finne en måte å være sammen på under den tiden konserten varer. Så handler det heller ikke bare om oss – det er jo et publikum der også, og er man heldig så får man en reaksjon fra publikum, noe som er en fantastisk følelse. For da har kommunikasjonen mellom oss og dem oppstått. Og det er det vi streber etter, sier Landgren.
Som 16-åring, i det han begynner på musikgymnaset i Karlstad – så vet Nils Lundgren hva han skal bil. Han forteller om læreren, en amerikansk trombonist. Om friheten og øvinger til langt på natt.
– Jeg kjente veldig raskt at jeg skulle bli trombonist. Jeg så andre på tv og tenkte at dette kan jeg også. Og da jeg var 20 ble jeg profesjonell musiker. Det gikk fort, forteller Landgren.
– Hvor viktig var byen og miljøet rundt deg den gangen for at du skulle kunne vokse som artist?
– Ja det var viktig. Skolen jeg gikk på var en slags eksperimentskole, det hadde aldri fantes et slikt musikkgymnas tidligere. Ikke engang lærerne visste hva de skulle gjøre, for de var også ny i dette. Alle famlet i mørket, forsøkte å sy noe sammen, og dermed ble det veldig opp til oss elevene. Hva skulle vi gjøre med vår skolegang? Og det kjentes som vi tok et felles ansvar for hva vi skulle bli og hva vi skulle gjøre med denne skolen. Og vi behøvde ikke gode karakterer for å komme inn den gangen, mens man etter hvert måtte ha toppkarakterer for komme inn. Det vi hadde var en brennende musikkinteresse og mange av mine medstudenter de ble profesjonelle musikere.
– Hva er drivkraften, du har gjort dette lenge.
– Det er gleden. At det er så artig å holde på. Og sjansen til å få møte publikum og kjenne at de kanskje liker det jeg gjør til og med. Det er klart at det er en type bekreftelsesbehov og siden jeg har fått gjøre dette så lenge og kan bestemme veldig mye selv. Hva jeg vil gjøre og hvem jeg skal spille sammen med.
– Hvordan holder du på gnisten?
– Det handler nok om at jeg fortsatt synes det er morsomt å holde på. Likevel blir er det hardt arbeid. Det blir verre og verre å holde orden på alt. Musklene i ansiktet, smidigheten og alt som har med det fysiske å gjøre. Det blir tøffere med årene – det merker jeg.
Han beskriver musklene i ansiktet. 200 små muskler som skal jobbe sammen.
– Man skal være sterk, smidig – ja alt skal fungere, for trombonen den spiller ikke selv. Lepene skal vibrere i et visst hertztall, akkurat som strengen på en gitar. For hver tone så skal leppene vibrere i eksakt de svingningene som kreves, og klarer man ikke det, så går det ikke å spille. Jeg må jobbe hardere nå enn før, og selv om jeg har erfaringen – så hjelper ikke det.
– Hvordan har årene med Corona vært for deg som musiker?
– Det har vært både og. Privat har det vært bra. Vi har vært gift i 43 år, har ingen barn, men er veldig glade i hverandre. Og jeg har ikke vært hjemme så lenge på over 30 år. Det har vært fint for oss. Og jeg har kunnet jobbe en hel del, sammenlignet med mange andre. Det har vært mange streaming-konserter, både hjemmefra i Sverige og i Tyskland. Også større konserter uten publikum, hvor vi har laget TV av det. Så har de åpnet opp litt – så stengt ned. Vi har kjørt på, selv om det ikke har vært publikumsbegrensninger. Jeg har spilt inn to plater, laget solomusikk til venner – og fått mye frisk luft.
– Når du ble invitert til Bodø Jazz Open – hva tenkte du da?
– Jeg tenkte hurra! Jeg har aldri vært der før, og slik tenker jeg alltid. Jeg er glad i Norge og har tilbragt store deler av min barndom i den norske fjellheimen. Jeg er veldig begeistret for Norge, og da muligheten kom for å se noe nytt – da var det ja med en gang.
– Å arrangere festival, som jazzfestivalen du deltar på nå, er det viktig for en by?
– Den er viktig på mange måter. Er man heldig og lykkes å gjøre det man vil, nemlig å kombinere bra musikk med stor bredde med publikumsinteresse, da livner byen til. Og byen, den tjener på at det kommer masse folk som må spise, drikke og sove. Så får folk større forståelse for musikken. Man når mange flere folk på en festival enn hva man gjør resten av året. Og sprer en festival seg utenfor byens grenser, spres navnet Bodø. En vinn-vinn.
Han forteller om opplevelsen av å komme inn i Stormen konserthus. En ganske uventet overraskelse.
– Jeg ble helt paff når jeg så dette fine huset. Stormen er fint bygget. Klassisk. Akustisk bra. Fin størrelse, og flott. Fantastisk konserthus. Og det å komme til Bodø som «Artist in Residence», det er en fin bekreftelse. At det er noen som har sett og hørt meg og synes jeg er bra. På sett og vis er det på bekreftelse vi lever for hver konsert vi gjør kan være den siste. For jeg er ikke ansatt noe sted, jeg har ingen sikkerhet. Den eneste er å forsøke å gjøre en konsert så bra som mulig, så noen flere skal ønske å booke oss. Man må ha en drivkraft. Og den har jeg kjent på under pandemien, forteller Landgren.
Han kjenner fortsatt på tiden som har vært, tragedier hvor flinke kolleger har sluttet å spille og som har måttet søke seg andre jobber.
– Jeg har hatt fortvilte kolleger som virkelig ikke har visst hvordan de skulle klare seg. Altså frilansmusikere. Plutselig har man ingenting å øve for. Man har ikke engang sett horisonten der framme under pandemien. Dette har vært vanskelig for mange. Der har jeg hatt flaks. Dels fordi jeg har hatt det fint hjemme og dels fordi jeg har hatt ting å gjøre.
– Hva er viktig for kulturlivet nå – etter Corona?
Det som er viktig er at kulturlivet får støtte. At det får vokse tilbake igjen. Det klarer det ikke å gjøre helt selv. Tapene har vært ekstremt store gjennom denne tiden. En sak er kulturelle institusjoner, de som får statstilskudd og slikt – men for den private bransjen er det verre. Fra smått til stort. De har tapt enormt på pandemien. Både økonomisk og psykisk. Og hva du kan gjøre? Gå på konsert og ta med deg vennene dine. Bruk kulturlivet, det er ekstremt viktig. Uten folk er det bare å glemme det vi driver med. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at kulturen skulle sees på som så betydningsløs. For det er den ikke. Alle mennesker har nytte av kultur i en eller anen form.
Har du råd til kulturbyen Bodø 2024?
– Ta vare på det som er fint og skap liv i tomme lokaler. Så er det naturen, den er spektakulær. Og ikke minst båtene som er her, gjør noe med båtene – arranger konserter ombord.
Fra scenen i Stormen konserthus – rett før det braket løs, var det spesielt én bodøværing som gledet seg stort over å kunne ta imot Nils Landgren på hjemmebane, etter to år med stillstand og pandemi og sju år etter en e-post til Jan Gunnar Hoff.
– 22. januar i 2015, seks dager etter en fantastisk konsert med Nils Landgren og Michael Wollny i Baden Baden, så sendte jeg en e-post til Jan Gunnar Hoff og tipset han om Nils til Bodø Jazz Open 2016. Opplevelsen var så bra – både spennvidden, kvaliteten og ikke minst spillegleden. Og i år kom endelig denne fantastiske artisten til byen, sier Morten Jakhelln.
Han forteller om et artig møte med artisten og ikke mist to konserter som virkelig har påvirket hverdagsfølelsen i etterkant.
– Den første konserten var av høy kvalitet og veldig dedikert jazz. Den andre konserten med Bodø Big Band på Quality Hotel Ramsalt gjorde meg stolt. Folk storkoste seg, og det var et samspill og en raushet på scenen som skapte stor musikkglede. Man blir glad innvendig av slike opplevelser, og det gir en slags tro på fremtiden, sier Jakhelln.
Han oppfordrer folk flest til å oppsøke kulturen.
– For meg skaper slike opplevelser som nå under Bodø Jazz Open en optimisme og positivisme jeg ikke har kjent på noen år. Og ikke minst skapes byliv. Og når Nils kommer utenfra ser byen over flere dager og tipser om å bruke båtene i byen, så er jeg enig. Vi har fortsatt Gamle Salten som jeg håper kan få en viktigere rolle i kulturlivet framover, avslutter Jakhelln.