Yes man

Før mopedtiden, før jentene kom inn i bildet, levde Frank Tore sine først år på Mælen, ytterst i Rønvika. Der Bodø-været virkelig kjennes på kroppen når det drar seg til. Og det var ingen bommuls-barntilværelse.

– Husker at vi bodde under Mor og Far. Og jeg tror nok at det er tryggheten med å være nær besteforeldre som først melder seg når jeg tenker tilbake på bosituasjonen. Den gangen var det bare jeg og storebror Kåre. Og vi var aktive gutter – du vet, fotball, cowboy og indianer.

Og det er sånn han husker oppveksten. Utelek, venner og masse gøy. Ganske bekymringsløst egentlig, med massevis av frihet, egenansvar og helt uten mobiltelefon. Det var en tid hvor barna lærte seg å takle utfordringer på arenaer som ikke var voksenstyrt og tilrettelagt. Uten trippel sikring, sykkelhjelm og lekeplasser med støtsikker EU-sand.

– Jeg var skilsmissebarn, så i helger og ferier dro jeg til pappa som bodde på Straumøya. Det var ganske så smertefritt. Vi spiste middag og dro ut og herjet videre.

Etter noen år på Hunstadmoen og Alstad barneskole flyttet Frank Tore tilbake til Rønvika, begynte på Saltvern fikk seg gode kamerater – de han også omgås i dag.

– Skolegangen var også ganske bekymringsløs den også. Var vel litt skulking og utprøvelser, men jeg gjorde vel stort sett det jeg skulle. Kunne nok gjort det bedre faglig, men jeg oppdaget fort at det å følge godt med på skolen gjorde at jeg ikke behøvde å gjøre så mye lekser. Hadde nok også et lite ungdomsopprør der inne et sted.

Han tenker litt, spoler tilbake i tid. Så ringer telefonen Frank Tore svarer behjelpelig, også nå. For prioriteten er alltid leietakerne til Hundholmen Byutvikling. De setter han høyt. For ansvar er selvsagt både på jobb og på hjemmebane, der han lever med jentene sine Victoria (18), Julie (17), Hanna Marie (13) og kona si Dina.

– Jeg møtte Dina 13 desember i 1996. Vi møttes på den gang ”Den siste glæde”, og det var lillesøsteren min Kristin som spleiset oss. Mente vi passet sammen – vet ikke hva hun tenkte, men åpenbart så hadde hun jo rett.

– Så det bor en aldri så liten romantiker i deg Frank Tore?

– Ja, he he, men den er nok godt skjult. Også når jeg gleder meg over noe, for jeg er vel ikke den som renner over av følelser, selv om jeg kjenner det sterkt.

Han er litt sånn, at det tar tid før han kommer ordentlig fram. Må pushes litt forover i det sosiale og er ikke alltid like flink til å se seg selv, egne kvaliteter og er kanskje litt sjenert.

– Jeg har opplevd at folk ikke husker meg. Og når jeg ble husket, så var det gjerne som sønnen til faren min, som han elektrikeren eller mannen til Dina. Men gi meg to øl og folk jeg kjenner fra før – så er alt greit.

Han forteller om ”forvandlingen” etter han fikk jobben i Hundholmen Byutvikling. Om hvordan sjenansen gradvis – litt etter litt, har forsvant. Hvordan det å snakke med folk, og det å ha små samtaler om dagligdags ingenting har blitt til mestring og utvikling.

– Når jeg startet i jobben min, som forøvrig var et vanskelig valg å ta siden jeg allerede hadde en jobb jeg trivdes godt i, så ble jeg tvunget ut i situasjoner og jeg måtte lære meg mye nytt. Data er ett eksempel, men mennesker en desto større utfordring. Jeg kunne rett og slett ikke ”small talk”. Jeg brydde meg egentlig ikke om det heller. Nå er skylappene borte og jeg har forstått at mennesker – de er jo faktisk veldig interessante.

For Frank Tore liker seg ikke i rampelyset.

Det å være midtpunkt kan føles helt feil og han har ikke så stort behov for så masse plass. Likevel kastet han seg ut i samtaler, traff leietakere og siden har det gått slag i slag.

– Jeg har hyggelige mennesker å forholde meg til i jobben min, det virkelig hjelper på. I tillegg har jeg blitt inkludert i Hundholmen Byutvikling. Morten er flink til det. Jeg føler at jeg har funnet plassen min, at jeg blir sett og jeg kjenner at jeg blir satt pris på. Det gjør en forskjell.

Likevel, selv om jobben er en arena Frank tore mestrer og trives godt i, så er det en annen arena som betyr aller mest.

– Familie er viktig, det viktigste. Uten familien, ja da er man jo alene på et vis. Det er jentene mine dagene dreier seg om – stort sett. Og ja, de går foran fotball.

Frank Tore ler skikkelig. For når det kommer til fotball, Bodø Glimt og Liverpool – da kommer galskapen fram. Da jubles det på utsiden, da slippes demonene løs.

– Jeg er en fotballautist. Det startet i 17 -18-års alderen og det er en lidenskap. Når jeg ser kamp, gjerne sammen med gode kamerater, da blir jeg revet med. Da brøler jeg.

Uansett er det alltid jentene som kommer først, også før en aldri så viktig fotballmatch.

– Husker da Victoria kom til verden. Jeg og Dina hadde bodd noen bekymringsløse år i Oslo, men flyttet hjem igjen. Det var da verden virkelig forandret seg. Plutselig kom det et pitte-lite menneske som jeg forgudet og som forgudet meg tilbake.

Og de kom tett, prinsessene til Frank Tore. Det var ikke bestandig like enkelt. Kolikk og lite nattesøvn satt sitt preg på hverdagen.

– Nummer to, Julie, hun gråt og gråt om natten – men så blid som ei sol dagen lang. Det var tøft med måneder uten en eneste rolig natt, men det er øyeblikkene med barna som virkelig definerer livet. Hva det er dette handler om.

Frank Tore har fulgt opp jentene sine, innrømmer en damedominert hjemmebane som egentlig har gått ganske fint, selv om det har krevd en tålmodig mann innimellom.

– Det har vært viktig for meg at jentene skal ha det bra, ha venner og at de fungerer sosialt. Det er mye viktigere for meg enn at de er superflink i norsk. Og vi krangler sjelden. Noen ganger er det lettere å la ting passere. Kanskje heller bruke humor.

– Hva er hemmeligheten bak å være i et forhold, la det vare i så mange år da?

– Yes, dear.

Han humrer. For egentlig er det ikke så enkelt. Livet har alltid utfordringer å by på, og blir ikke nødvendigvis slik man forventer. Det er krevende å bli småbarnsforeldre, det er hardt arbeid å ta vare på kjærligheten i et hektisk hverdagsliv.

– Jeg og Dina var ifra hverandre i ett års tid, men vi fant ut at vi ikke hadde det bedre uten hverandre. Vi ”trutnet” vel litt i hverdagen. Det er annerledes nå, man modnes. Og Dina, hun er en skikkelig utenpå-jubler. Ofte kan hun misforstå meg når jeg får fine gaver og jeg ikke uttrykker meg så entusiastisk som jeg kanskje burde. Men jeg jubler jo inni meg – stadig vekk.