Morten Chr. Jakhelln, administrerende direktør/CEO i Hundholmen Byutvikling. (Foto: Jan Wasmuth)
PUBLISERT: 3. februar 2017
AV: Christine Karijord

Hvem er du, sånn egentlig?

-Hei, der er du, sier Morten muntert i det han ankommer kafeen i første etasje i Jakhelln Brygge. Dressjakken er rutete, mannen høyreist, smilende og ser man nøye etter, sitter det en liten «J» øverst på kragen. «J» for Jakhelln.

Hvem er denne litt flyktige, men samtidig oppmerksomme mannen med masse ideer? Øverste sjefen i Hundholmen Byutvikling og administrerende direktør i Christian Jakhelln AS. Han som har hele 35 roller i norsk næringsliv. Hvem er Morten som sitter styret i NHO i Oslo, han som hudløst sto på operascenen i Oslo blendet av scenelyset foran makteliten i Norge, mens han fortalte om Bodøs 100´års prosjekt – Ny by Ny Flyplass?

Han som brenner for grønn og smart byutvikling, sykler til jobb hver eneste dag, og som ønsker et sterkt og levende kulturliv i Bodø. Morten som vil gjøre Ramsaltprosjektet og Sjøgata i byen til en unik opplevelse for mennesker, og som alltid kler seg anstendig når han representerer Nord-Norge. Morten, arvingen som nekter å stå med lua i handa og som mener kommunesammenslåinger er motoren til ny vekst.

Morten, pappa til Thomas og Ingrid, bonuspappa til Amalie og gift med Hanne. Sønn av sin far, om han vil eller ikke. Morten Jakhelln, som daglig snakker med mamma, klippen som fortsatt er sterkt tilstedeværende, nå som da. Hva er det første han husker, når han ser tilbake på oppveksten?

-Jeg sitter på rektors kontor sammen med pappa. Det er det første som slår meg.

Morten Jakhelln puster dypt. Det er tydelig at dagen i fjerde klasse, da han forlot ranselen, lot jakka henge igjen og bare gikk hjem, uten å si noe, har satt spor og preget personligheten.

-Jeg ble mobbet på skolen.

Han er direkte, men samtidig forsiktig, smyger seg inn i kjernen av hva som er med på å forme et menneske. Hvordan blir vi som vi blir?

-Jeg skulket nøyaktig 18 dager uten at de hjemme visste noe. Denne dagen var første gang jeg reiste meg opp og ikke orket mer. Om det var en byrde å være en Jakhelln? Ja, jeg har kanskje følt det noen ganger – at det skulle hakkes på.

For selv om Morten er arving, sjette generasjons Jakhelln i Bodø, følte han seg ikke mer spesiell enn noen andre.

-Jeg skjønte ikke at det å være en Jakhelln betød noe for folk. Det endte med at jeg byttet klasse, byttet skole. Jeg tror man enten går til grunne av slike opplevelser, eller så blir man sterk. Mobbing er noe av det verste som er i samfunnet, og for meg går grensen når man tråkker på andres grenser.

Morten Jakhelln karikatur

 

 

Morten husker en pappa som var nøktern, en som var forsiktig med å bruke penger på seg selv og som brukte mye tid på kontoret – en sterk arbeidsmoral.

-Jeg har jobbet siden jeg var elleve, men har vel vært litt rausere med meg selv enn pappa. Jeg tror følelsen av å være en Jakhelln gjorde meg frihetssøkende.  Som 16-åring – ja da dro jeg alene på mopedferie til Danmark, og når jeg ble 18 satte jeg meg i bilen og flyttet til Oslo. Det var en ny verden – en døråpner hvor jeg startet med blanke ark.

Med fagbrev som bilmekaniker, begynte Morten på Oslo Teknisk-maritime skole. Men det var først på Wang, i møte med økonomiske fag, at han virkelig følte seg hjemme. Siden ble det siviløkonomstudiet på BI.

-Det er litt artig at jeg livnærte meg som journalist i årene mens jeg studerte. En kamerat av meg, Terje Bjørnsen, fikk meg inn i biljournalistikken. Og det var utrolig spennende.

Morten reiste verden rundt. Testet biler, fotograferte, skrev og hadde fast leveranse til Vi Menn i 7 år.

-Jeg har gjort mye forskjellig. Og jeg tror pappa var litt bekymret en stund, at jeg hadde det så bra at jeg ikke ønsket å komme hjem igjen.

Han tenker seg om. En liten stund er Morten stille. Lunsjkafeen tømmes, lyset er dunkelt og en servitør vasker bordene rundt oss. Kunsten på veggene er det eneste som er opplyst. Det er ettermiddag og ute har mørket senket seg over Bodø.

-Pappa døde i 1996. Da hadde jeg vært hjemme i tre år. Og det var fortvilende. På sykeleiet var han veldig opptatt av at jeg skulle lykkes med Jakhelln Bil, og jeg måtte jobbe på for å redde en bedrift med negativ egenkapital. Det var tøff skole i økonomistyring, og det var heftig å måtte prioritere hans ønske om å redde bedriften, heller enn å sitte ved hans side.

Og er det noen som tror at Morten Jakhelln er født med sølvskje i munnen, tar de feil. Veldig feil.

-Jeg ble født med en verktøykasse, lærte ett sett verdier og vet du, jeg liker tankegangen til Røde Kors. Jeg liker menneskeligheten og nestekjærligheten. At man skal hjelpe og samtidig være nøytral. Akkurat det er en del av meg­­­ – samarbeid gjennom felles grunnverdier.

Så blir han engasjert. Går fra tristhet til optimisme og entusiasme. Han snakker om likhet, samarbeid, om det store samfunnsbildet man ofte tar for gitt. Uvesentligheter som tar oppmerksomheten, om det å heie fram folk.

-Vi behøver mennesker som ønsker å skape. Vi må utvikle oss, og jeg misliker når det som ikke er relevant får for stor plass.

Og som sjef da? Morten ser ut i luften. Det er stille en liten stund. Hva skal man svare på det? Spørre noen andre?

-Jeg ønsker å være rettferdig. Tja – men vi skal ha diskusjoner, bli enig, så gjennomføre. Jeg liker å gjennomføre.

Han snakker fortere. Lener seg litt tilbake, legger armene i kors.

-Jeg ønsker å se menneskene jeg jobber sammen med – helhetlig. Arbeidsplassen skal være et slags fristed hvor man kan utfolde seg i trygge rammer. Jeg vil at mine kolleger skal kjenne på suksess.

Hva er det få vet om deg Morten, sånn bak fasaden av det å være en sjettegenerasjons fremgangsrik forretningsmann? Hvem er du, sånn egentlig?

– Noen ganger er jeg lat.

Han ler. Seriøst, lat? Kan en mann med et så stort ønske om å forandre bybildet i Bodø, en mann med et så sterkt engasjement for folk, kunst, kultur, miljøet, livet og samfunnet være lat?

-Okei da, kanskje ikke lat. Men jeg søker stillhet og ro, tid til å tenke. Også er det uroen da, en indre uro. I morges våknet jeg klokken 05.43 av meg selv. Jeg tenkte at det tidlig, men sto opp.

Da er det greit å ha rutiner, fint å kjenne at man er frisk. Det er okei å ta yoghurten ut av kjøleskapet, det er fint å ha gode vaner – som å sykle på jobb, kjenne frisk luft og tømme tenkebanken, la uroen reise tilbake dit den kom fra. Helt til neste gang de møtes.

-Det behøver ikke å være negativt med indre uro. Ikke alltid. Det kan også være en drivkraft mot å få gjort ting. Jeg prøver å prioritere det som er viktig først. Er det deadline, er det fult fokus.

morten-jakhelln-portrettbilde-1-of-1

 

Dilemmaet for en som Morten, for en som stikker seg fram, som mener ting og er der det skjer, er sensitiviteten. Antennene som kontinuerlig fanger opp og registrerer inntrykk.

-Jeg er det man kaller høysensitiv. Noen kan nok oppfatte meg som arrogant. Men jeg er ydmyk. Jeg går inn i ting med respekt og forsøker å forstå, forsøker å se andre. Jeg er oppriktig interessert i andre mennesker – og her kommer likeverdet inn. Alle er viktige i en helhet selv om vi har forskjellige roller.

Han har sans for å kombinere brikker. Livets puslespill, se sammenhengen, samle inntrykk, gjerne med inspirasjon fra både næringslivet, kunst, musikk – og menneskene. Finne sammenhengen.

-Selv om jeg er høysensitiv, så har jeg funnet en måte å leve med det. Min måte å se ting på i samspill med de jeg lever med, jobber sammen med reduserer risikoen på et vis. Det har blitt en slags styrke.

For Morten har tatt stor risiko. Satset, jobbet hardt og stukket seg fram. Både frivillig og ufrivillig. Og veien til drømmer er aldri friksjonsfri. Det vet Morten.

-Jeg lever i et høyt tempo, og noen ganger trår jeg feil. Det senser jeg veldig fort, tar gjerne et skritt tilbake, ber om unnskyldning og setter en ny kurs.

Ofte befinner man seg i tautrekkingen i sitt eget liv. Da må man ta valg. Og det krever mot å dele tanker, følelser og ikke minst drømmer med andre.

-Mye handler om å forstå meg selv, følge en personlig vei. Og jeg har funnet stor styrke i det sensitive. Til syvende og sist handler mye av det jeg gjør, mitt engasjement og drivkraft seg om menneskene. Jeg bryr meg om de rundt meg, og vil folk vel. Jeg ønsker den gode følelsen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Postkort fra Ramsalt

Hva Ramsalt i Bodø skal bli er nesten vanskelig å forestille seg, derfor lager vi…
Les mer