Noen dager har Sigrid Holter Ingebrigtsen nok med seg selv. Da handler livet om å ha nok energi til å bare være, som i en egen boble, før hun kommer seg til hektene igjen. Da handler det om å ta igjen det tapte.
For Sigrid Holter Ingebrigtsen er det viktig å favne det perfekte i å være uperfekt. Det handler om å tørre å være menneske. (Foto: Christine Karijord)
I de gode periodene er det motsatt. Da bruker Sigrid energien for det den er verdt. Det er da hun er seg selv, sånn helt og holdent. Både på jobb og sammen med familien.
-Jeg vet at jeg ofte presser meg selv. Jeg vil jo så gjerne gjøre en god jobb, være en god mamma, en god partner for mannen min. Men jeg har på et vis akseptert sykdommen min, selv om det føles som om livet passerer i perioder.
-Det var en lettelse når Karina Olset var åpen, fortalte om tarmsykdommen.
For det er vanskelig å være åpen, og ofte er det vanskelig å forklare prioriteringer. Knallharde prioriteringer, hvor skal hun bruke overskuddet, energien?
-Jeg kan ikke være med på alt, og familien kommer i første rekke.
For å hente seg inn har Sigrid funnet sin treningsform.
-Yoga. Der kan jeg tilpasse meg etter dagsformen. Og jeg føler mestring, fokus og ro. For det behøver jeg. Og det gir meg dyrebart overskudd.
Ofte kan en tur ut i marka med hunden Lissie være nok til å samle overskudd for Sigrid Holter Ingebrigtsen. (Foto: Privat)
Sigrid søker etter ro. Leter etter å være, gå innover og ikke ha fokus på alle impulsene fra utsiden. Da er det godt å bruke fjellet, være i friluft – gjerne sammen med familien – men også alene.
-Vi har en hytte på fjellet, der vi har tid til hverandre. Barna har det godt, og i fem år har vi feiret jul der. Vi lander, klokka er uviktig og vi opplever dyrebar kvalitetstid.
Sigrid forsøker hele tiden å finne lyspunkter for familien, finne ting de kan glede seg til sammen.
-Også når livet er kjipt. Jeg jobber med å ha en positiv innstilling, ikke synes synd i meg selv. For det er en felle. Jeg er faktisk heldig som bor i Norge, som får den beste medisinen og som har en arbeidsgiver og en familie som tar godt vare på meg.
For livet i seg selv er ingen selvfølge, barna er ingen selvfølge og det å kunne jobbe så mye som helsen tillater i en spennende jobb er ingen selvfølge – når man lider av en alvorlig kronisk sykdom.
-Jeg har betingelsesløse mennesker rundt meg, solide og gode støttespillere.
De største gledene deler Sigrid med mannen Trond og barna Kristine og Erlend. Gjerne på hytta ved Rauvatnet. (Foto: Privat)
Ofte må Sigrid ta imot hjelp, la andre bære litt av livet. Da er det ufattelig godt å være den som kan gi tilbake.
-Det betyr mye for meg å kunne gi. For samvittigheten, den kan være tung å bære under en sykdomsperiode. Og her på jobb er de fine, de ser meg, tar seg tid, kommer innom og spør hvordan jeg har det. Og jeg må bli flinkere til å være ærlig, legge vekk «flink pike-refleksen» og faktisk fortelle hvordan jeg har det.
For Sigrid har vært flink. Hele livet har hun vært flink. Først tok hun optikerutdannelse, så bachelor i økonomi og ledelse. For det å lære noe nytt har alltid vært en drivkraft. I alt Sigrid gjør.
-Jeg liker tall. Jeg liker de faste reglene i matte. Heller det enn diffuse øyesykdommer.
Sigrid ler. Hun er forsiktig, men løsner litt på sløret og viser hvem hun er. Bak det forsiktige ytre er det krefter. I perioder stor styrke, og tonnevis av refleksjon.
-Ja, jeg er skoleflink. Men det er en dårlig kombinasjon med en mage som ikke fungerer. For jeg vil være dyktig, jeg er ærgjerrig.
Men livet – det er så mye mer enn å stadig jage etter det perfekte.
-Livet behøver ikke å være perfekt for å oppleve lykke. Alle har sine utfordringer, og det å bry meg om flokken min – det er viktig. Jeg er et utpreget familiemenneske.
Hun ler. Ler når det skjer noe uventet. Men hun trenger tid, tid til å føle seg fram, finne sin plass.
-Vet du, jeg kan være stille og kanskje litt introvert, men når folk blir kjent med meg og jeg blir trygg, da kommer jeg fram. Og jeg elsker uhøytidelighet. Og i et arbeidsmiljø er det godt at vi er forskjellige. Da kan vi spille på hverandres styrker. Det er fint.
I jobben hos Hundholmen Byutvikling jobber Sigrid med regnskap. Og skal noen leie båten «Gamle Salten», er det henne de kontakter.
-Jeg liker rutiner, men også at det er variert. Og jeg har slått meg til ro i denne jobben, funnet en balanse mellom jobb og resten av tilværelsen.
Hun er takknemlig for at jobben tilrettelegger på en god måte og tar hensyn til sykdomsperioder.
-Det er viktig at mennesker med kroniske sykdommer for utnyttet den arbeidskapasiteten de faktisk har, selv om man ikke kan være på jobb ett hundre prosent.
Selv om Sigrid er stille og rolig, kan hun gjerne blir sint. Irritert over forbrukersamfunnet, det overflatiske og jaget etter perfeksjonisme.
-Det å ha tid til hverandre har nærmest blitt en luksusvare. Det er mye stress i dagens samfunn, men hva er det vi jager etter?
-Jeg har skjønt at så lenge jeg har det jeg trenger, lever sammen med menneskene jeg er glad i, og holder meg så frisk som mulig – så er det godt nok. Hva mer kan man be om i sitt eget liv?