Historien er til stede i rommet vi sitter i. Den henger på veggene.
I kunsten Morten Jakhelln har samlet gjennom et langt arbeidsliv. Blant bildene er et portrett av en tippoldefar som ser stille utover rommet. Likhetstrekkene er ikke til å ta feil av. Historien trenger ingen introduksjon. Den er allerede der.
Thomas Jakhelln lar blikket gli gjennom kontoret et øyeblikk før han setter seg til rette i den brune skinnsofaen som ble kjøpt brukt en gang for mange år siden, og siden har fulgt pappa Morten fra kontor til kontor.
Han svarer ikke raskt.
Spørsmålene får ligge litt.
Tankene kommer ikke i ferdige overskrifter, men som resonnementer. Ett svar leder til det neste. Som om han tenker høyt, ikke for å finne et godt svar, men for å finne det som kjennes riktig.
– Det er noe med å komme inn i en virksomhet som allerede har en lang og kjent historie før du åpner døra og går inn. Jeg har både måttet forstå den, og nå finne hvordan jeg skal drive denne videre på min egen måte, sier Thomas.
En rolle han alltid har visst kunne bli hans
Noen lederroller søker man. Andre vokser man opp med. Som sjuende generasjon Jakhelln har Thomas lenge visst at ansvaret en dag kunne bli hans.
Likevel er det forskjell på å vite det, og å sitte med ansvaret.
For litt over et halvt år siden tok han over som administrerende direktør i Hundholmen Byutvikling. Veien dit gikk ikke gjennom direktørkontoret. Den gikk gjennom tre år på gulvet.
– Jeg virkelig ønsket å forstå virksomheten ordentlig. Hvordan byggene fungerer. Hvordan driften fungerer. Hvordan ting henger sammen. Jeg tror det har vært helt avgjørende for meg.
Han stopper opp.
– Jeg har fått en forståelse som jeg ikke ville vært foruten.
Å finne sin egen stemme
Det er ingen tvil om at generasjonsskifter i familiebedrifter tar tid. Det handler om identitet, og om å utvikle et lederskap som både bygger videre på historien, og samtidig blir ens eget.
Thomas Jakhelln beskriver det enkelt. Mer hverdagslig.
– Pappa har bygd denne bedriften ut fra sine styrker, sine verdier og sin måte å jobbe på. Nå skal jeg finne min måte.
Det er ingen dramatikk i ordene. Ingen trang til å markere avstand.
Snarere tvert imot. Når han snakker om faren, handler det om respekt. Når han snakker om fremtiden, handler det om ansvar.
– Jeg tror ikke det finnes en ferdig oppskrift på den prosessen vi er inne i, så vi må nok finne ut av mye underveis.
Der den ene ser prosjekter, ser den andre mønstre
Far og sønn har mye til felles. Begge snakker om kvalitet. Begge tenker langsiktig. Begge virker drevet av ønsket om å bygge noe som varer, men måten de arbeider på er forskjellig.
Der Morten ser prosjektene, ser Thomas prosessene og mønstrene mellom dem.
– Analyse er nok en av styrkene mine. Jeg liker å hente informasjon fra ulike kilder og se utvikling over tid. Når du begynner å forstå mønstrene, blir det lettere å ta gode beslutninger.
Det er kanskje derfor Thomas lyser mest opp når samtalen handler om prosesser. Ikke de spektakulære, men de som gjentas.
– Jeg synes det er utrolig givende å finne små forbedringer i prosesser som skjer om og om igjen. Hver forbedring er kanskje liten, men når den gjentas mange nok ganger, blir resultatet stort.
Det er den samme tankegangen som ligger bak innføringen av det nye kundesystemet Propely. Ikke fordi et datasystem i seg selv er spennende. Men fordi gode systemer gjør mennesker bedre i stand til å gjøre en god jobb.
– Jeg ønsker at kundene og leietakerne våre skal slippe å lure på om en sak de har meldt inn er blitt glemt. Selvsagt kan vi ikke alltid løse alt med én gang, men vi kan være tydelige på hvor saken står. Forutsigbarhet skaper tillit. Og det er viktig for folk, sier Thomas.
Å gi slipp som del av lederrollen
De tre første årene brukte Thomas Jakhelln mye tid på drift. På tekniske detaljer, på å forstå byggene. Det var nødvendig.
Nå beskriver han en annen øvelse; å gi litt slipp.
– Jeg har aldri vært rørlegger eller elektriker. Jeg kan forstå mye av det tekniske, men heller enn å bruke min tid der hvor andre har langt større kompetanse enn meg skal jeg fokusere på de områdene der jeg kan være best.
Han smiler.
– Som leder må jeg bruke energien min og egne styrker der det gir mest verdi for bedriften, og kommer organisasjonen til gode.
Da må han også stole på at kollegaene rundt har kontroll, uten å måtte forstå hver detalj i det som foregår.
– Som leder har man rett og slett ansvar for alt virksomheten gjør, men man kan ikke være delaktig i alle prosesser eller forstå alle detaljer. Det er kanskje noe av det viktigste jeg har måttet lære til nå.
En ny rolle
Det siste året har ikke bare gitt Thomas Jakhelln en ny lederrolle.
Sammen med samboeren Maria, som han møtte da de begge bodde i Amsterdam, har han blitt pappa til datteren Nefeli.
Han beskriver det som en av de største endringene i livet.
– Det har vært utrolig givende. Selv om jeg er litt trøtt innimellom, får jeg veldig mye energi av det.
Han legger ikke skjul på at det også har gjort ham mer bevisst på hvordan tiden brukes.
– Hadde jeg vært alene, hadde det vært lett å bare gi full gass på jobb. Nå handler det om å gi nok til begge deler.
Til høsten reiser familien til Hellas, der Maria kommer fra. For første gang skal Nefeli bli kjent med en annen del av sin egen familie og kultur.
– Det betyr mye for oss at hun får vokse opp med begge kulturene. Hun skal kjenne røttene sine, både her og i Hellas.
Thomas mener lederrollen og familielivet har én ting til felles. At begge krever tilstedeværelse.
– Det er viktig for meg å være til stede både hjemme og på jobb. Det føles som det alltid er mer jeg kunne gjort på begge arenaer, men døgnet har bare 24 timer, og dermed er nok den største utfordringen for meg i denne perioden prioritering.