Lykketreff

– Jeg synes fortsatt det er veldig fint å tenke på at de turte å ansette meg. For jeg var knapt ferdig utdannet, hadde ikke alle kvalifikasjonene de spurte etter og jeg hadde aldri vært på et jobbintervju før.

Siw smiler. Legger hendene på skrivepulten og prater med stor entusiasme. For hun tror det var slik at Hundholmen Byutvikling behøvde henne, og ikke minst behøvde hun dem. Og hun priser seg lykkelig for at både Morten Chr. Jakhelln og Erling Ole Berg-Hanssen turte å satse på henne, noe hun aldeles ikke tok for gitt den dagen hun troppet opp på intervju.

– Jeg hadde fast stilling som bioingeniør på sykehuset og null erfaring fra økonomi. Tenkte det kunne bli vanskelig å få jobb, men begynte likevel som smått å følge med på stillingsannonser. Etter intervjuet gikk det slag i slag, og etter noen dager var jeg ansatt.

Og det har vært en suksess, selv om ikke Siw hadde erfaring. I dag er hun bedriftens controller med fokus på virksomhetsstyring, hovedsakelig ved hjelp av økonomiske mål.

– I jobben min her på Hundholmen Byutvikling får jeg virkelig brukt evnene mine på en annerledes måte enn hva jeg var vant med. Og det å stadig bli utfordret i å tenke nytt, at jeg stadig må endre perspektiv, det er enormt givende.

For i dag kjennes det som et godt valg, at hun tok en helt ny utdannelse i Master of business administration etter år som bioingeniør. Og siden dag én, da Siw gikk fra det offentlige til det private næringsliv har hun kjent på det å være utenfor komfortsonen, men på en god måte, skikkelig spennende måte. For det å jevnlig utfordre egne grenser er det som skal til for å ta nye steg i egen utvikling – selv om det noen ganger er litt ubehagelig.

-Selv om jobben jeg har nå er veldig annerledes, har jeg med meg en god oppdragelse fra tiden som bioingeniør. Jeg gjør ting skikkelig, er oppdratt til nøyaktighet. Det kommer godt med – for det er sånn Morten vil ha det i Hundholmen Byutvikling. At alt skal være etterprøvbart.

Slik var det også Siw da jobbet med bakterier og virus i mikrobiologiske laboratorier. At arbeidet skulle være etterprøvbart.

-Når jeg har jobbet med prøver som i ytterste konsekvens har betydning for liv og død hos en pasient, så er det ikke like skummelt med tall. Det har jeg kjent på. Likevel så sitter nøyaktigheten i ryggmargen.

Men skummelt har det likevel vært noen ganger, i perioder. Krevende å gå framover i raskt tempo. Det har kostet energi å starte på nytt, i en ny rolle med nye arbeidsoppgaver. Og noen ganger har Siw behøvd å hente seg inn, trekt pusten før neste utfordring.

-Og jeg tror jeg er ganske flink til å kjenne etter om strikken er tøyd langt nok. Både på jobb, og hjemme. Alt handler om å finne en balanse jeg kan leve med.

Vi spoler tilbake

Før jobb, barn og karriere. Vi tar turen dit hvor Siw bruker fritid, gjerne sammen med de hun har aller nærmest – de hun deler dagene med på hjemmebane. For Meløysundet. Stedet forfedrene til Siw levde, der hun ikke behøver å løpe etter klokka.

-Det handler om de små øyeblikkene. Det kan være å se på utsikten, sitte ved kjøkkenbordet i Meløysundet og bare se ut av vinduet. Da kjenner jeg på lykke.

For i en familie på fem, med fotball, venner og skole, er det travelt etter arbeidstid. Og for Siw Meløysund, er det godt å koble seg av. Være midt i naturen, puste, lukte, kjenne vind i håret.

-Eller bare hente vann i brønnen, fiske, plukke bær, hugge ved, bruke kroppen og være så langt unna Play Station og tidsskjema som bare mulig. For meg er det verdifullt å være i pakt med forfedrene mine, det handler om røtter.

Siw vokste opp på en liten gård, i ei lita bygd. Sauene, potetåkeren og grønnsakhagen på Engavågen i Meløy gjorde familien delvis selvforsynt. Og det å komme fra landet er et stort pluss. Det har alltid føltes sånn for Siw.

– Jeg kjenner verdikretsløpet. Jeg vet hvor potetene kommer fra. Jeg har av ren stahet sådd gulrøtter i hagen på Støver, bare for at guttene mine Håkon, Ådne og Eskil skal forstå at de ikke kommer fra butikken. Og jeg liker å se at det vokser.

I oppveksten lærte hun verdien av familien. Omkranset av onkler, lillebror, tanter, besteforeldre og søskenbarn var det mye liv når de samlet seg. Folk var nære, møttes ofte og så hverandre.

– Lillebror har vært viktig for meg i oppveksten, og er det enda. Han gir meg et spark i rumpa når jeg behøver det. Som da jeg tok ny utdannelse, gikk fra den trygge jobben på sykehuset, og tok en MBA.

Siw ler, hjertelig. Og spør du andre, er hun en som løfter mennesker opp, høyner dagen til de rundt seg og gir av seg selv.

– Jeg har så mye jeg liker, men som jeg ikke får tid til å gjøre. Men sykling, det ligger forankret i min voksne identitet, både som privatperson og i jobbsammenheng. Den har blitt en del av meg og noe som gir både mestring og trening. I tillegg til at det er forenlig med det som foregår på hjemmebane i AS familien.

Siw snakker videre om fotball, engelsk fotball, turer i fjellet, puslespill og strikking. Om tiden hun tilbringer sammen med guttene, eller når hun får tid for seg selv. Som når hun sykler til jobb og dagen starter med masse energi og godt humør. Sol, medvind og flatt, og takknemlighet over en kropp som fungerer.

– På tur hjem får jeg tid til å tenke, planlegge ettermiddagen med ektemannen min Richard og guttene.

De viktigste menneskene, AS familien som hun med glimt i øyet kaller dem.

– Jeg bor sammen med fire fotballgutter. Richard er fotballtrener og utrolig engasjert. For guttene er det fantastisk, men det tar tid.

Noen ganger må enkelte ting prioriteres vekk. Det er ikke like travelt bestandig, men i perioder med fotballkamper, trening og logistikk – da kan det kjennes kaotisk.

– Det er mye testosteron hjemme hos oss, til og med katta er gutt.

Hun ler godt. For det er sånn det er. Og oppdragelse er krevende, ungene er forskjellige. Likevel handler det om å velge sine kamper, unngå å miste de fine øyeblikkene.

– Det viktigste for meg er at guttene mine blir likende folk, at de blir trygg på seg selv og at de forstår at ting ikke kommer av seg selv.