Kjærlighet i all sin form

– Se her ja Kajsa, her henger de, bildene både jeg og du har laget. Har det gått bra med deg i dag?

Hun nikker. Kunstnerparet setter seg ned, side om side. Det har vært en lang dag for to godt voksne mennesker. Først til fots fra fjellgården de bor på i Graddis, så med bil til togstasjonen på Røkland i Saltdal, deretter med tog til Bodø. De har reist fra vedfyrt varme, tømmervegger og arbeidsro – til det kommersielle, som hun kaller det, Kajsa Zetterquist.

– Når vi finner kunst i bybildet blir opplevelsen av verden fornyet, det tar vekk tankene og gir oss andre dimensjoner enn det kommersielle – kjøpe, ha, kjøpe og ha. For det er skummelt å se hvordan samfunnet har utviklet seg gjennom kommersialisering – og det er ekstremt å se hvor fort alt går i dag, sier Kajsa.

Bildene på veggen i Jakhelln Brygge er gode eksempel, både på kunst i bybildet – men også på kjærligheten, to lange kunstnerliv flettet inn i hverandre. Bilder direktør Morten Chr. Jakhelln kjøpte med tretten års mellomrom. ”Høstlys” laget av Per, ”Vårlys” malt av Kajsa.

– Når jeg tenker tilbake på livet, for vi er såpass gamle at vi kan gjøre det, så har jeg lyst å be unge om å være varsomme. At de ikke blir oppspist av banaliteter. Og her kommer kunsten inn som noe veldig viktig, sier Kajsa.

-Man må tenke seg om – ikke for det, jeg synes også det er gøy å gå på kroen, men livet behøver innhold, skyter Per inn.

De komplimenterer hverandre

– både i kunsten og når vi sitter slik og snakker. Noen ganger gjennom diskusjon, andre ganger gjennom å nesten å fullføre hverandres tankerekker. De ikke behøver å si alt for å forstå hverandre Kajsa og Per – som om det har oppstått en slags felles tanke, med utspring i noe veldig eget.

– Vet du, jeg husker da Per sto med et svært hvitt lerret, uten farger. Da han skulle rulle det ut, før det fikk høstlys, smiler Kajsa.

Han startet opp i et langt rom. Penselen var festet på et langt skaft slik man maler gulv med.

– Så var det bare å starte. Male til jeg kom fram til et helformulert resultat. Det er ikke alltid like enkelt å vite når jeg skal stoppe – eller egentlig vet jeg aldri det. Kajsa sier i fra. ”Nå må du stoppe”, sier han.

– Når jeg ser et uttrykk jeg vet Per er ute etter, så ber jeg han stoppe, «nå er du ferdig Per». Jeg sa det når han jobbet med ”Høstlys”, at nå var det nok. , smiler Kajsa.

For etter en tid er det lett å bli blind for sitt eget kunstverk.

– Det er vanskelig å anslå tid når jeg jobber med et bilde, det er en ting. Og når jeg har holdt på en stund, så ”ser jeg ikke skogen for bare trær”. Jeg blir så fokusert på detaljene at jeg mister litt av helheten. Da er det bare å legge vekk maleriet i en uke og vaske øynene. Jeg gjorde dette med ”Høstlys”, sier minnes Per.

Og at Kajsa ber han stoppe, det er bra. Det er sånn det har blitt.

-Hvis ikke hun sier ifra, risikerer maleriet å få et helt annet uttrykk. Hun kjenner meg.

Vinden, lyset og naturen er ofte sterk inni Per når han maler. For Kajsa handler mye om kommunikasjon mellom linjer og det mer abstrakte – gjerne minnebilder basert på naturinntrykk, bygget opp av fargeplan.

– ”Vårlys” begynte med en idé hvor jeg ville jobbe med et oppdelt lerret hvor det jeg malte skulle snakke sammen og jeg husker jeg begynte med grått som ikke er helt vanlig for meg, smiler kunstneren, som også er utdannet billedhugger.

Også for Kajsa utvikler et uttrykk seg over tid. Hun kan stå lenge og se, bare observere og kjenne etter. La penslene hvile.

– Vet du, 90 prosent av tiden med et kunstverk handler om å se, så plutselig må jeg gjøre noe, forteller Kajsa.

Stilen – hverken hennes eller Per sin er bevisst, men noe som har utviklet seg og som skjer gjennom å ta ut det som skjer på innsiden.

– Om du ikke er en kunstner som hermer, har egne visjoner og en egen personlighet – så kommer stilen fram, det synes i formidlingen over tid, sier Kajsa.

– Jeg er aldri motivert av ett motiv, skyter Per inn.

Han lager kunst som en relasjon mellom det som skapes av fargene og av penselen.

– Det er måten alt står seg sammen – det er det som er uttrykket. I ”Høstlys” handlet det om blader som utgangspunkt.

– Du er berørt av naturen Per, du får impulser. Og når folk reagerer på bildene dine, handler det om hvordan det er laget, sier Kajsa.

– Får dere inspirasjon av hverandre?

– Ja. Selv om jeg har et ganske arkitektonisk preg, og Per et mer ekspressivt, så er det et fellesskap i rytmene bak kunstverkene. Samspillet med det vi lager, en slags bølgelengde med livsfølelsen. Det har vi begge. Faktisk så handler alt om rytmer

– Vi har begge en veldig selvstendig karakter. Jeg er mer varm-kald, vått-tørt, og tar ting fra hodet der og da. Kajsa er mer på minner, ting hun husker. Likevel, vi inspireres helt klart av hverandre.

– Er det vanskelig å male noe nytt?

-Den dagen jeg begynner å kopiere meg selv, da slutter jeg, ler Per.

Det har kostet å satse på kunsten, gå sin egen vei, velge å bo i villmarka langt fra sivilisasjonen – skal vi tenke i et moderne perspektiv. Det har kostet å være engasjert i politikk, samfunnsspørsmål.

– En del av prisen har vært å ikke ha særlig god økonomi før etter vi nådde 50 – 60. Og det var et veiskille da vi fikk muligheten til et eget kunstgalleri på Storjord, sier Kajsa.

”Vi lever jo enda for faen”.

– Ja det var det han sa, Per, da vi fikk muligheten, ler Kajsa.

Og det er de gjør, både han og Kajsa. Lever, stekt tilstede. Kanskje ikke i samme tempo som før – men så mye som mulig.

– Jeg vet jo at jeg ikke har så mange år igjen, det er vanskeligere å komme inn i konsentrasjonen – jeg har litt dårligere malekondis nå.

Per husker tilbake da han kjempet for Saltfjellet –Svartisen nasjonalpark, eller da de begge var sterkt involdvert i i Alta-aksjonen. Da han malte i mellom slagene. Jobbet intenst i seks år på rad, var i gang nesten døgnet rundt. Slik er det ikke mer, selv om paret fortsatt er aktiv.

– Jeg føler at jeg har det ganske travelt. Har mye jeg ønsker å gjøre, men ikke så mye tid, sier han.

Det var i 2004 at direktør Morten Chr. Jakhelln kjøpte ”Høstlys”, tretten år etter fant han ”Vårlys”.

– Jeg synes det er veldig viktig å gjøre kunst tilgjengelig, for kunsten beriker livet. Det får blikket til å se ting utenfor seg selv, utfordrer og gjør at vi må forholde oss, sier Morten.

Han forteller at Per Addes bilde ”Høstlys” var kjærlighet ved først blikk – det var stort, men det flotteste han hadde sett av kunstneren.

– Og jeg har lenge hatt lyst på et bilde av Kajsa Zetterquist, og da jeg stoppet på Storjord for å fylle bensin, stakk jeg innom galleriet, på hennes 80-årsdag. Og da jeg så bildet ”Vårlys”, skjedde det en modningsprosess, forteller Morten.

Han så for seg hvordan de to bildene ville utfylle hverandre.

– Jeg tenkte jøss, ”Høstlys” må møte ”Vårlys”. Det er dramatiske og fantastiske bilder. Jeg får energi av å se dem i lobbyen vår og håper andre også får det. For jeg er glad de kan henge slik som de gjør – at de ikke befinner seg i et lukket rom, smiler Jakhelln.

For det kjennes godt å dele kunst, verdier og energi med andre.