- Jeg fikk takket alle som takkes skulle, og hadde egentlig ikke lyst til å gå av scenen. Jeg likte det, og det var helt merkelig. Så kom jeg hit til Quality Hotel Ramsalt. Og herrgud, nå har jeg bare lyst til å gråte hele tiden. Det er noe med det å komme hjem, sier Kine.
Hun forteller om gjengen som møtte henne i hotellobbyen. Med konfetti og rød løper.
- Jeg er glad for at jeg klarte å holde meg, at det ikke ble noe «ugly cry» oppe på scenen. At jeg ikke knakk sammen. For da fikk jeg takket de som fortjener det, og pratet fra hjertet, sier hotelldirektøren – eller The Queen of the North», som Kine nå kalles i Strawberry-korridorene.
- Hva sier det om deg og din styrke, at du klarte å holde hodet kaldt og hjertet varmt i slik overveldende stund?
- Sånn må du ikke si nå, for da kommer bare tårene. Tenk! Alle kjedene i Strawberry, 250 «speek spenna gærne» ledere, og så får ei dame fra Bodø – fra Ramsalt i Bodø, denne prisen. Vet du, jeg følte meg som ei superstjerne, helt surrealistisk. Jeg kom meg ikke fram. Over alt hvor jeg snudde meg så var det folk som stoppa meg og prata om Ramsalt. «Du kjenner ikke meg, men jeg vet hvem du er – og det dere gjør på Ramsalt – det er så bra!» «Det er dere vi måler oss mot».
- Hva er det Ramsalt gjør?
- Jeg vet ikke. Hakke peiling, men noe er det. Men når man hører Kine Willumsen fra Quality Hotel RAMSALT, foran 4000 mennesker – partnere, leverandører, kollegaer – vilt masse folk med visjoner og ambisjoner – så blir Ramsalt ropt opp, det er sinnsykt.
Kanskje er det bragden med å åpne et hotell under pandemien som viste seg å bli en suksessfaktor. Under et voldsomt press for å levere – uansett manglende belegg, med 13000 kvadrat hus, ingen inntekt og lite folk.
- Vi fikk kanskje en roligere start som var bra for oss. Der vi fikk tid til å «kjøre oss inn» mens vi samtidig var snille og rolige med hverandre ut fra omstendighetene vi alle var i. Kanskje ble det skapt et fundament i veggene her – som handler om noe ekte og medmenneskelig.
Vi snakker om lederstil –opplevelsen av at gjengen man jobber sammen med skaper en trygg ramme for å kunne være seg selv. En slags ”autentisk lederstil”, der intuisjonen og ideene har spillerom, og baller i lufta håndteres med glød og engasjement. Ingen slagplan, ingen grunnleggende strategi – annet enn å ta vare på menneskene.
- Hvis det er noe som heter det, så ja! Jeg tror jeg faktisk dette med å være autentisk, og det å bruke magefølelsen kan beskrive måten jeg jobber på. Ja. Vi lager en ny lederstrategi. Autentisk lederstil med intuisjonen som verktøy.
Nå bobler det. Fra tårer til latter, i det en av Kines folk fra ledergruppen kommer spaserende forbi. Og forteller om en diger konferanse som akkurat har landet i Ramsalt.
- Agenda Nord-Norge kommer. De har signert. Herregud – nok en opptur. JA!
- Nå som du har blitt anerkjent på en sterk og tydelig måte i Strawberry-konsernet, er det sjans for at du nå drar videre og opp i systemet?
- Nei, jeg er hjemme. Jeg har enorme ambisjoner for Ramsalt og gleder meg enormt til brygga på nedsiden her kommer på plass. Den vil bygge huset til å bli en enda større destinasjon. Og når jeg ser på tallene våre for Bodø, sammenligner med Tromsø som eksempel – så tenker jeg dit skal vi. Vi skal gjøre dette hotellet til en helårlig arbeidsplass, og kjøre like rocken roll som i Tromsø de mørkeste månedene i året.
Hun trekker fram noe av det som ble sagt på scenen. Om gleden av å få være på lag med et visjonært styre, og en huseier som vil mer.
- Hadde ikke styret og især Morten Jakhelln og co vært så rause med å ta meg for den jeg er, så hadde jeg ikke kunnet vært her. Det handler om det autentiske. Jeg må gjøre det som kjennes rett ut fra lilletåa og opp til toppen. Og med den gjengen, hvor det er stor lyst – som heier på meg og gir meg frihet, det gjør at jeg har lyst til å være her hver eneste dag.
- Har du konkurranseinstinkt? Har du en følelse av å ville være best?
- For meg handler det om et uutviklet potensiale. Det er noe jeg vil ha på plass. Jeg måler meg ikke mot den eller den personen, fordi vi alle sitter på unike produkter – men at byen skal være best, hundre prosent konkurranseinstinkt! Det er arbeidsplasser det er snakk om. Og det å tilby noe, og da må jeg strekke meg mot det beste. Å strekke seg etter nummer to ligger ikke i min natur. Likevel er albuene mine runde og inkluderende.
- Hvor viktig er det for deg å ha de rette folkene rundt deg som leder?
- Nå har jeg såpass innsikt i meg selv, i et nokså kaotisk indre, til å vite at jeg er veldig trygghetssøkende. Jeg har stort behov for trygghet, og det er kanskje en av mine drivere. Det betyr så masse for meg, at tårene kommer når jeg snakker om det. De der inne som jeg vet er med meg. Som nok er den største drivkraften for å få noe til. At jeg føler meg trygg. Og det gjør jeg med Morten Jakhelln, hele styret. Ja da er det lett. Da kan jeg være meg og behøver ikke å fremlegge en enorm strategi. Da er jeg ute og sykler. Jeg kan fortelle. Si hva som er lurt å gjøre, så ligger det her.
Hun forteller om tendensen om å fly rett opp – lette og ta av, og opplevelsen av å bli jordet av folkene rundt. Hvordan perspektivene til alle de ulike personene i ledergruppa på hotellet skaper en helhet.
- Kommer det en idé så kommer den ut spontant, og der har det blitt mye gull. Som pepperkakebyen vår her i Ramsalt.
- Når skjønte du at du var et ledertalent?
- Jeg vet faktisk ikke om jeg har skjønt det. Kanskje nå. Har aldri tenkt i de banene, men når jeg fikk sjansen på Thon i sin tid – så skjønte jeg at de så ting jeg ikke ser selv. Men jeg har aldri hatt ledertrening, aldri gått noe lederprogram. Men jeg liker folk, jeg elsker folk, og den prisen jeg har fått er fantastisk – en solopris, prøver å ta inn over meg. Men det er gøyere å være et lag, og hadde hele gjengen min stått der på scenen, så hadde det vært større. Derfor skal vi til neste år gå for årets hotell – det er målet for 2025.
- Hvor kommer denne egenskapen fra, det å få med seg folk?
- Jeg var aldri den mest populære på skolen, hadde ei bestevenninne og det var det hele. Jeg var i alle gjengene og ble aldri holdt utenfor. Jeg var over alt. Har ikke noe fast gruppe, og det tror jeg er en styrke. Jeg ble nok aldri formet og har alltid følt at jeg passer inn over alt. Jeg kan ha det strålende på en lagerfest, men også på den stiveste banketten og ha det like bra. Det handler mer om hvilken sinnsstemning jeg drar inn. Den er det jeg som styrer.
- Hvem er ditt lederforbilde?
- Jeg har egentlig ikke det heller. Men, jeg har en strofe fra Peter Drucker som sa; Culture eats strategi for breakfast.
For uansett hvor god forretningsplanen er, vil den mislykkes uten en bedriftskultur som oppmuntrer folk til å implementere den, iverksette og skape resultatene.
- Nemlig.