- Jeg føler jeg sitter litt på sidelinja nå. Det går liksom i sirup. Det var som om identiteten min ble litt borte når jeg sa opp jobben min og dro. Jeg trodde ikke det skulle bli så vanskelig. Jeg er lojal bygd, og uansett hvor mye jeg har lyst til å jobbe nå - så kan jeg ikke gjøre noe. Jeg føler meg husløs - men er trygg på at den fine gjengen jeg forlot klarer seg selv. Du aner ikke for en kultur vi hadde på jobb, helt rått.
Kine sitter i en svart skinnstol inne på en av byens cafeer. I kaffeglasset har hun en latte. Energien hun utstråler må kjennes i hele lokalet, som da sola står høyt de varmeste sommerdagene i nord. Hun spoler tilbake, da hun for elleve år siden ble direktør for første gang.
- Vet du, jeg hatet synligheten - det var den største utfordringa. Den delen hvor jeg skal promotere hotellet, fysisk være den som står der i helene og i skjørtet. Så fant jeg løsningen på det som hemmet meg. Og det var nettopp helene og skjørtet. Fasaden.
Hun husker dagen det skjedde. Da hun sto på kontoret før et motivasjonsforedrag og hørte på Gro Hammerseng.
- Jeg sa til meg selv «du skal bli direktør for det største hotellet i byen», tok på meg converse-skoene mine som jeg elsker, gikk ned til Stormen og satt meg på scenekanten. Der fikk jeg sitte i joggesko, prate om reiselivsbransjen som jeg digger av hele mitt hjerte - og jeg kjente jeg var meg selv.
- Og da jeg var på intervju med Nordic Choice, så hadde jeg ikke noe å tape. Jeg hadde en god jobb jeg trivdes godt i - og jeg klarte å være meg selv. Med riktige sko. Og det tror jeg ble lagt merke til.
Kine smiler, løfter kaffeglasset og lener seg så vidt framover.
- Vet du da jeg begynte i hotellbransjen ble jeg helt fascinert. Jeg hadde aldri tenkt hotell før, kom inn, og for en verden altså. Den der gammeldagse servicen. Holde opp døren, slippe gjestene inn. Jeg elsket det, ble så betatt.
Kine spoler tilbake til den spede direktørbegynnelsen. Den gangen hun ble sendt til Oslo for å treffe en coach.
- I utgangspunktet var det veldig bra. Jeg fikk utdelt en egen coach, satt der og pratet med henne, mens det eneste jeg tenkte på var «hva er det hun forventer at jeg skal si nå». Hva skal jeg si nå som er rett, hva skal jeg si som passer inn her nå? Jeg var så selvopptatt, eller vendt inn mot meg selv og hva hun måtte mene var en bra leder, at det ga meg ingen ting. Jeg var ti ganger nede i Oslo, det kostet sikkert masse penger - men jeg fikk ikke en skit med meg. Ingen ting. Husker det var oppsummering og jeg skulle si hva jeg hadde lært. Jeg svarte at jeg hadde utviklet meg - men bull shitt, jeg fikk ingen ting ut av det. Men hadde det vært nå der imot, hadde jeg nå fått en coach, herregud jeg skulle spurt om alt. Jeg skulle tatt til meg alt jeg kunne. Men der og da - jeg var ikke klar i det hele tatt. Jeg var ikke trygg nok til å si «dette kan jeg ikke», eller spørre om «hvordan skal jeg gjøre dette for å komme meg fram», eller «hvordan skal jeg bevege meg i dette landskapet». Jeg var nok en flink pike.
Kine tenker seg om. Men ikke mer enn i et par sekunder.
- Veien videre var tøff. Jeg fikk bryne meg noe sinnsykt i et miljø med mye uro. Dette gjorde at en del av nøkkelpersonene som var der når jeg kom, sluttet. Da ble jeg sittende med veldig mange andre poster enn selve direktørposten. Jeg fikk regnskap, resepsjon - alt dette. Og jeg har jo et ekstra gir. Sånn sett var det ikke noe problem. Mitt fokus ble da at de som var igjen måtte funke. Jeg måtte få folkene rundt meg til å funke best mulig slik at vi skulle klare å løfte hotellet opp og fram igjen. Og det klarte vi.
På hjemmebane hadde hun datteren Embla som da var to år. Samboeren Brynjar som er lydtekniker, var ute og reiste - hele tiden.
- Hadde det ikke vært for mamma og pappa, så hadde det aldri gått.
- Men hva gjorde du på jobb - hvordan fikk du det til?
Nei vet du, jeg var til stede. På telefonen any time. Og det er jeg ikke lenger. For det er ikke sunt å være en leder som stiller seg tilgjengelig 24 timer i døgnet, men akkurat der og da så var dette den eneste måten jeg kunne gjøre det på. Eneste måten for å få alt til å fungere fra skrætsj igjen. Det var å være tilgjengelig for egentlig alle avdelingene på hotellet. For dumme spørsmål, for bra spørsmål - for alt hele tiden. Så følte alle at «okei, nå går vi sammen». Jeg var faktisk supertilgjengelig i ganske mange år - før det var grei at jeg skrudde ned et «knepp». Så kunne jeg heller boble over inni meg. For det kan bli ganske mye av meg, det kan jeg med hånda på hjertet si. For jeg blir så engasjert. Jeg blir jo engasjert i ventilasjon for svarten. Jeg går all in altså.
Kine forteller om den gangen vaktmesteren på hotellet gikk bort. En trist og tøff periode for hele hotellet. Midt i renoveringen av Thon Hotell Nordlys. Med håndverkere over alt.
- Vaktmesteren var en fantastisk «Mr. Fix it», som hjalp til med alt på alle avdelinger - stort og smått, og ikke minst svært delaktig i renoveringen, full av kunnskap. Da måtte jeg tilegne meg ny kunnskap som kanskje høres helt unødvendig ut for en hotelldirektør, men den dagen jeg får EL-tilsynet på besøk, så kan jeg ta det. Ikke i detalj, men spør noen - så kan jeg svare. Det gir meg en trygghet i at jeg kan hotellet, ikke bare fargene på veggene - men også det som er bak.
Du Kine, det engasjementet ditt og den energien du har - hvor kommer det fra?
- Jeg vetta søren hva jeg skal si om det. Men jeg har alltid vært veldig positivt anlagt, og får jeg lov - så kan jeg klare å mestre det meste egentlig.
Kine beskriver livssituasjonen hjemme de siste årene. Om det å være småbarnsmor med en reisende mann som er mer borte enn hjemme.
- Min filosofi, eller min tanke, er at så lenge jeg gjør noe som er lystbetont for meg, som gir meg noe, så har jeg så sinnsykt mye å gi tilbake. Så lenge jeg får litt energi tilbake, så lenge jeg gjør noe jeg føler er artig, så føler jeg at jeg nærmest leker. Da blir hotell så artig. Helt fantastisk. Min jobb, til syvende og sist, når jeg har et produkt som Nordlys, som fungerer - så er min hovedjobb å sørge for at de ansatte har det bra på jobb. Folk skal kjenne at det er godt å være på jobb, at de har lyst til å være der. Og da blir mitt arbeid så sinnsykt enkelt. Da kan jeg bare danse rundt og ta imot all glorie og ære for at det funker på huset. Men det handler egentlig om at de ansatte har det fint på jobb. Hadde ikke jeg hatt alle de fine folkene rundt meg på hotellet, så hadde Nordlys bare vært et skall. Bare vegger. Det er fakta. Menneskene betyr alt. Og det er bare vi som har oss. Det er det som er nøkkelen.
Kunne du se på gjestene som kom til hotellet at ting etterhvert fungerte?
- Helt klart. Jeg så at endringen kom med de ansatte. For når de ble trygg i sin jobb, stolt av sin jobb, så smittet det over på gjestene våre - uten tvil. Og vi skal ikke undervurdere gjestene våre. For dem plukker opp både dårlig stemning og god stemning. Og det får vi høre direkte tilbake. Ingen er så ærlig som gjestene, på godt og ondt. Og vi merket det på belegg.
Kine synes det skal være lov å flire høyt på jobb, ha det gøy.
- Egentlig er det enkelt. Det handler om folkene, og det handler om å behandle folk bra. Vi er ikke i en tid for sjefen med pisken, eller sjefen som skremmer eller truer. Det handler ikke om å være godsnill eller alt for ettergivende - det har ingen ting med det å gjøre, men å behandle folk rett og vær klar på hvor vi skal og hvilke mål vi skal nå sammen. Så er det greit. Det var aldri vært tvil om at jeg var direktør på Nordlys.
Vi bytter tema. Hverdagslykke. Hva gjør at det bobler over Kine, sånn til daglig?
- Sånn skikkelig glad? Det er todelt, men samtidig henger det i hop. For har jeg en fin start på dagen hjemme med jentene mine og Brynjar, så setter det stemning for resten av dagen. Og kommer jeg på jobb og møter samme stemningen der, så er det veldig lett å dra den med hjem igjen. Så det er nok synergien.
Kine drar fram noen ledetråder.
- Den ene tingen er en østerisk forfatter som sier «culture eats strategy for breakfast», elsker det. Elsker det. Du kan legge så mange strategier du vil, men hvis ikke folkene dine er med på strategien som legges, hvis ingen vil følge deg - så kommer du ingen vei. Så er det noe som ligger i ryggmargen hos de som er på Thon. At den servicen vi gir til gjestene våre, den gir vi til kollegaene våre også. Akkurat den samme. Så jeg går ikke og henter en kopp kaffe til meg selv, jeg henter en kanne kaffe og spør; vil du ha kaffe, vil du ha kaffe? Klarer man å få dette til, slik at det ikke blir en konkurransebedrift, hvor man snakker andre ned for å løfte seg selv - så er mye gjort. Vær snill med hverandre for svarte.
- For man vet ikke hva folk går hjem til. Sørg for at når vi går hjem, så er vi på en «happy mood». Rett og slett.
Hva med egentid Kine?
- Jeg liker å løpe. Så liker jeg yoga. Litt sånn stereotypisk kvinne 40+. Hahaha. Jeg er også glad i mitt eget selskap. Så når Brynjar er ute på reiser, og jeg kommer hjem fra jobb - sliten eller ikke, og jentene har lagt seg, så har jeg det helt fin. Målene mine nå for 2021 er å være mer tilgjengelig for vennene mine, for de har vært ekstremt tålmodig. Jeg har nok vært i en boble på en vis. Hotell er en lidenskap. Jeg føler meg oppriktig heldig som fant bransjen som passet meg så ekstremt bra.