Ære i siste penselstrøk

Det er noe med måten Alexander Fabritius snakker om finish. Om det siste penselstrøket som gjør hele forskjellen. Når han setter en vegg i stand, eller retter opp en detalj, er det ikke bare fordi oppgaven krever det, men fordi han vil at resultatet skal stå seg – at folk skal kunne se hvem som har gjort jobben.

– Jeg vil at de skal se at det er jeg som har gjort det. At det er gjort skikkelig.

Han sier det uten å heve stemmen, men med en rolig overbevisning som vitner om en håndverkers stolthet.

Røtter og oppvekst

Alexander er 36 år, født i Trondheim, men bodde bare der de første årene. I 1999 flyttet familien nordover til Bodø, og byen har siden vært hans faste holdepunkt.

Han er adoptert, og tre år senere kom lillebroren til verden. Faren var lege, og beskrives som en travel mann med både flysertifikat og seilbåt, mens moren tok seg av det meste på hjemmebane. I dag er hun 65 år, mens faren nærmer seg 90.

– Jeg har alltid vært mer glad i action enn i bøker, mens broren min var den som kunne sitte og fordype seg. Han gikk i pappas fotspor og er lege i Lofoten nå. Jeg fant ut at jeg måtte bruke kroppen. Vi er forskjellige, men begge har valgt det som passer oss best, forteller Alexander. 

Familien som fundament

– Jeg har levd nesten hele voksenlivet mitt her. Bodø er hjemme.

Og i dag bor han i byen sammen med kona Susanne, barndomskjæresten han møtte allerede i fjerde klasse på barneskolen, og deres to døtre, Emma på elleve og Maja på ni. 

I dag er de en travel småbarnsfamilie med bursdager, skolehverdag, dansetreninger og en liten hund som krever sitt.

– Familien er basen min. Det er de jeg gjør alt for, sier han.

Historien om Susanne er nesten som hentet fra en film. De var kjærester på ungdomsskolen, gikk hver sin vei på videregående, men fant tilbake til hverandre da Alexander tjenestegjorde i Garden. Han skulle på gardeball og trengte en kavaler. Ryktene sa at hun var singel. Han tok en sjanse.

– Da vi møttes, var det som om vi aldri hadde vært borte fra hverandre, smiler han.

Siden har de holdt sammen. Alexander fridde da Susanne var høygravid. Han hadde lagt ringen i lommen på en ny dunjakke, og fra det øyeblikket var det ingen vei tilbake.

– Ikke så mange kan si at de er gift med barndomskjæresten sin. Jeg er heldig, sier han med et smil.

Fra førskolelærer til praktiker

Alexander er utdannet førskolelærer. Men selv om han trivdes med mennesker og pedagogikk, merket han raskt at han ikke var laget for å sitte stille lenge av gangen.

– Jeg er mer en praktiker enn en teoretiker. Jeg må bruke kroppen.

Han startet et treningssenter mens han studerte, før han gikk inn i maleryrket. I malingen fant han både disiplin og gleden av å se et prosjekt ferdigstilles.

– Det handler om å gjøre ting ordentlig. Å gå fra start til finish og vite at det du har gjort, holder.

Gjennom malerjobbene kom han også i kontakt med Hundholmen Byutvikling. Han fikk se prosjektene deres fra innsiden, og ble imponert over kvaliteten og kulturen.

– Da stillingen ble utlyst, var det egentlig en no brainer. Jeg søkte dagen etter.

Drift, mennesker og ærlighet

I dag har han ansvar for daglig drift, tekniske oppgaver og vedlikehold i Hundholmen Byutvikling. Han maler, snekrer, rydder og reparerer – kort sagt det som trengs. Men for Alexander handler jobben om mer enn skruer og maling.

– For meg er det like viktig å stikke innom og si hei som å bytte en lyspære. Små møter med mennesker kan være minst like viktige som de praktiske oppgavene.

Det er dette som driver ham: kombinasjonen av ærlig arbeid og menneskelig kontakt.

– Jeg vil at folk skal vite at når jeg har gjort noe, da er det gjort skikkelig.

En sterk mann med myke verdier

I fritiden finner Alexander roen i styrkerommet. Han beskriver seg selv som en «bodybuilder-entusiast» og trener fast. Ikke først og fremst for utseendet, men for hodet.

– Jeg må trene for å ha det bra. Det er mitt fristed.

På spørsmål om hvor tungt han løfter, svarer han uten å nøle:

– I markløft? 200 kilo.

Styrken er også en del av farsrollen. Han smiler når han forteller hvordan døtrene stadig påpeker at pappa er verdens sterkeste. Om det så bare handler om å åpne et syltetøyglass på rekordtid.

– Jeg vil at de skal vite at pappa er sterk og trygg. At de kan stole på meg.

Musikken og spillrommet

Men Alexander er mer enn muskler. Han har spilt piano i tolv år, med konserter på Alberthaugen og levende lys i salen. Perfeksjonismen han lærte på pianokrakken, har han tatt med seg videre i livet.

– Jeg hatet å spille feil. Jeg måtte gjøre det ordentlig.

Den samme sansen for detaljer vises hjemme, i en liten bod han har bygget om til gaming-rom. Laminat, LED-lys og egen strømkurs. Et lite univers han har laget selv.

– Tiden og pengene jeg har lagt ned der, snakker vi ikke så høyt om, ler han.

Her samles han med barndomskompiser, og for Alexander er det mer enn spilling. Det handler om vennskap, fellesskap og å holde kontakten på en litt annen måte når hverdagen blir hektisk.

Et sted for stillhet

Når Alexander virkelig skal lade batteriene, setter han kursen mot Dyping i Steigen, der broren eier et hus. Først kjøpt som bolig, men senere gjort om til fritidssted. Og omgitt av kuer, åser og stillhet, er det blitt et fristed for hele familien.

– Det er roen som betyr mest. Og at det er så enkelt. Ingen TV i stua, men et moderne hus med alt vi trenger ellers. Og naturen rett utenfor døra. Der finner jeg ro.

For Alexander handler det ikke bare om stillhet, men om balansen. At barna får løpe fritt, at treningssenteret ikke er langt unna, og at han selv kan trekke pusten dypt uten byens støy.

– Lange ferier her gir meg den pausen jeg trenger. Det er som å skru ned volumet på alt annet for en liten stund.

Verdier og framtid

Når Alexander blir bedt om å beskrive seg selv med tre ord, tenker han seg om før han svarer. Han lander på «motivert, omgjengelig og til å stole på». Tre enkle ord, men ord som rommer mye av hvem han er.

Motivert, fordi han alltid har hatt mange baller i lufta og en drivkraft til å lære, gjøre og fullføre. Omgjengelig, fordi han trives best når han er en del av et lag, enten det er på jobb, i Heimevernet, på treningssenteret eller i gaming-rommet med gamle kompiser. Og til å stole på, fordi det er slik han ønsker at både familien, kollegaene og samarbeidspartnerne skal oppleve ham.

– Det viktigste for meg i et godt arbeidsmiljø er ærlighet og lojalitet. At vi kan være åpne med hverandre og vite at vi står last og brast, sier han.

Alexander har også et klart mål for hvordan han vil bli oppfattet i sin nye rolle i Hundholmen Byutvikling.

– Jeg håper folk tenker at terskelen for å ta kontakt er lav. At de vet jeg får ting gjort.

Det er i bunn og grunn et enkelt løfte, men også et som sier mye. For Alexander handler det ikke om å jage de store ordene, men om å levere i praksis – stille opp, gjøre jobben, fullføre og være den som andre kan lene seg på.

– Er det en fun fact eller noe uventet om deg selv som kollegaene dine kan få vite?

Alexander trekker på smilebåndet før han svarer:

– For ikke lenge siden var pappa på reunion-middag på Frognerseteren – sammen med Kong Harald. De gikk faktisk på barneskolen sammen. Jeg syns det er ganske artig, spesielt fordi jeg selv sto vakt på Skaugum da jeg var i Garden. Pappa pleide å løpe rundt på de samme plenene som kongen da han var liten, og mange år senere sto jeg der i uniform.