Det kunne jeg vel, tenkte jeg, men skjønte ikke helt vitsen med å overnatte på hotell bare en mil unna der jeg vanligvis sover og lever i hverdagen. Å bo på hotell, det er jo noe man gjør når man skal reise bort, og ikke har andre alternativer – er det ikke?
Så kom dagen. Hotellet sto klart til å ta imot gjester. Ferdig snekret etter detaljerte planer. Åpningstalen ble avholdt av selveste Choice-gründer Petter A. Stordalen i kjent stil. En utrolig fascinerende mann, å både se og lytte til. Og når han trakk frem særegenheter med byen jeg bor i, kjente jeg på både stolthet og undring. Er det virkelig slik folk ser byen vår når de kommer hit? Kanskje ikke så rart at Bodø topper norgeslisten over destinasjoner å reise til i sommer. Jeg innrømmer glatt at man for kan bli «hjemmeblind», at jeg fort glemmer å tenke over hvor vanvittig heldige vi faktisk er, vi som bor i Bodø. For når man stopper opp, har tid til å se seg rundt, så har Stordalen helt rett. «Fra Gud har dere en natur som er helt magisk». Og midt oppi dette har vi en by i stadig utvikling.
Å benytte seg av egen hjemby for et avbrekk i hverdagen kalles gjerne «staycation», en «her og nu»-måte å feriere på som startet under finanskrisa i 2008, da de fleste ikke fikk råd til lange utenlandsferier. Deretter utviklet det seg til å bli en internasjonal trend, hvor man tar en fridag eller flere for å feriere og utforske nærområdet. Og det skulle ikke så mye til for å få feriefølelsen en helt vanlig tirsdag tidlig i juni, selv om det ikke innebar en lang flytur å komme seg til Sjøgata, og det var minimalt av bagasje å bære med seg.
Likevel var det noe ganske spesielt å sjekke inn på akkurat Quality Hotel Ramsalt. Et spennende og nytt hotell som jeg har fulgt med på fra sidelinjen fra første spadetak på tomta. Hotellet som jeg har vært med oppå taket til og sett utover byen vår, og som jeg har hørt om på detaljnivå i flere år, mikromanagement som nesten har vært umulig å forstå i sin helhet – før jeg tok mitt første skritt inn i huset.
Og her møtes jeg av trivelige folk. Rett og slett gjennomsyra hyggelige mennesker som tok meg imot. Med et smil. Skal jeg telle hvor mange ganger jeg følte meg sett i løpet av under ett døgn på dette nye hotellet i Bodø, så må jeg låne en ekstra hånd. Og det er noe med det – at folkene man møter på, det er de som gjerne bidrar til den store forskjellen.
Ut på kvelden var det duket for middag fra Brasseri X, med en-meteren godt ivaretatt. En etterlengtet stund for sultne sosiale. JA! Dette trengte vi! Og maten – nydelig. Likevel nesten avglemt i følelsen av å få være sammen med folk igjen.
Vel oppe på hotellrommet etter lange samtaler – de som når litt lengre enn de korte trivielle dagligdagse «i farta»-samtalene, med mett mage, et hode stappfullt av nye innrykk og en rusletur langs havnepromenaden i midnattssol, var det å ta heisen opp i niende etasje. Enkelt. Lett å finne fram. Og inne på det flunkende nye hotellrommet så ligger det en liten håndskrevet lapp; « Kjære Christine & følge. Velkommen til hotellet i hjertet av byen. Varme hilsener fra Kine & Team Ramsalt».
Natta var god. Senga var god. Frokosten var god, en luksuriøs hotellfrokostbuffé bare et steinkast hjemmefra. Og utsikten – den var spennende, tross av å faktisk være i egen by. Jeg måtte titte ut flere ganger – for det er noe med å se ting fra et annet perspektiv.
Og nede i frokostsalen, så møter jeg Halvdan. Ja Sivertsen – han som synger og lager sanger. Kanskje en av de største ambassadørene byen vår har hatt over år.
– Så hva synes du om hotellet – kan jeg spørre om det?
– Ja det kan du. Jeg synes konferansesalen vi spiste middag i var veldig anvendelig. Fikk litt sånn sakral følelse. Og rom nummer 1321 var helt fantastisk. Dette hotellet har fine proporsjoner, flotte materialer er brukt. Nei det var en utrolig flott opplevelse dette – rett og slett veldig fin.
Så alt i alt. En ting er å teste et nytt hotell. Jeg sier meg enig med Halvdan. En annen ting er å teste «staycation», noe jeg aldri har gjort før – men gjerne tester igjen. For listen er nemlig lang når man teller fordeler, og «staycation» er kanskje mer aktuelt nå enn noen gang. Kanskje trenger vi ikke å rette vingene mot klart vann og endeløse strender langt sør for å kjenne hvor deilig en ferie kan være? Men heller rette blikket mot det vi har, og virkelig bli kjent med omgivelsene våre i egen by?
