Skal finne felles fokus, identitet og verdigrunnlag for en hel bydel

Han er én tredjedel ansatt i Hundholmen Byutvikling, én tredjedel hos Løvold Solution og én tredjedel hos Clemens eiendom (Opplysningsvesenets fond). Utviklingsområdet er mellom Molorota og Bispeveien i Bodø sentrum. Her skal det over tid lages en helt ny bydel i Bodø, og i samarbeid med kommunen er neste mål på veien en reguleringsplan som skal avklare fremtidig bruk av området.

– I prosjekter er det viktig å ha fokus på hva vi er overbevist om. For setter man det i sammenheng med verdiene vi har og identiteten, så er dette den største drivkraften for å oppnå suksess. Dette er noe jeg har blitt bevisst på gjennom å søke i meg selv.

Dette blir Håvards første oppgave som prosjektleder for tre arbeidsgivere som skal forenes om et stort og langsiktig utviklingsprosjekt.

– Neste nivå handler om egen-skaper, atferd og omgivelser – konkrete ting som det er viktig å ha et bevisst forhold til. Da er det større sjanse for å lykkes som gruppe. Dette er en modell jeg har brukt i andre prosjekter som har gitt resultat. Denne måten å tenke på er kanskje ikke innlysende, men det er en kraftfull måte å gå inn i et prosjekt på.

Håvard som er utdannet sivilingeniør i elkraft fra NTNU har vært i arbeidslivet i noen år, og i de fleste prosjektene har han vært på entreprenørsiden. Nå skal han over på byggherresiden, noe han synes blir veldig spennende.

– Jeg har lagt merke til Hundholmen Byutvikling før jeg søkte på jobben som prosjektleder i Breivika Utvikling Bodø AS. For meg er god kultur viktig, så det er ingen tilfeldighet at jeg har havnet her.

Toppturer gjennomføres med stil. Gjerne med ski på beina. Håvard Engseth oppsøker ofte naturopplevelser.

Håvard smiler. Han gjør ofte det.

Selv om det ikke er mange måneder siden han ble ansatt, har han gjort seg godt bemerket i arbeidsmiljøet med smittende humør og herlige lattersalver.

– Jeg bet meg fort merke i Hundholmen Byutviklings «den gode følelsen». Det er ikke bare et slogan, for den har jeg allerede kjent på. Hundholmen Byutvikling står for verdier jeg kan identifisere meg med, det samme gjelder Løvold Solution og Clemens eiendom.

For han er sånn at han gjerne dykker ned i det menneskelige, prøver å forstå sammenhenger og prosesser for så å sette de sammen til et helhetlig bilde.

– Det er ganske hardt det jeg jobber med. Det handler om penger og mennesker. Og forstår man ikke folk i en gruppe, så kan man ikke påvirke. Som Petter Stordalen sier, så kommer kultur uansett. Men det er kun er den som er bevisst på kulturen som kan påvirke den i en gitt retning. Så nå skal jeg bruke tid på å skjønne alle arbeidsgiverne mine, få dem til å sette ord på det de ønsker med målet, verdier og overbevisninger. Dette vil gi meg rom for å handle heller enn at det jeg velger skal skape reaksjoner i ettertid.

Prosjektleder Håvard Engseth i Breivika utvikling AS er én tredjedel ansatt i Hundholmen Byutvikling, én tredjedel hos Løvold Solutions og én tredjedel hos Clemens eiendom (Opplysningsvesenets fond)

Håvard har vokst opp på Fauske.

Familien besto av mamma, pappa og storebror Jonny som var to år eldre.

– Mamma var fra Steigen. Pappa fra Rødøy. Hver sommer så reiste familien på telttur til et fiskevann i Steigen. Der møtte vi familie, og jeg kjenner det sterkt i dag som voksen at dette skapte verdier som jeg tar vare på i dag.

Han husker spesielt en morgen da han våknet i teltet av at pappa står opp og er på tur ut for å dra garn. Minnes følelsen av å liste seg etter for å bli med.

– Det var sol, vi dro opp fiskegarn og det var blankt vann. I sommer når det var fint vær tok jeg med meg broren min og dro tilbake til dette stedet – og tro meg, det var en sterk opplevelse. Brorskapet oss imellom ble veldig tydelig.

Det var en oppvåkning og det har helt klart preget oss begge det vi har opplevd som barn. I all sin enkelhet.

Håvard forteller videre om en kjærlighetsfull familie og foreldre som var veldig glade i hverandre og i begge guttene sine.

– Jeg opplevde vel ingen dramatikk i livet før mamma fikk brystkreft da hun var 40 år. Hun ble bare 50. Det var en sorg som måtte håndteres, men ser jeg tilbake så var det reisen fram til slutten som var verst. Sorgen går over, mens savnet – det forsvinner aldri. Pappa gikk bort i 2004. Jeg var en skikkelig pappadalt, og det var nesten enda hardere. Da visste jeg hva jeg skulle igjennom – en gang til.

På skolen var Håvard en utadvendt gutt, en som hadde mange gode venner og som også da var god på relasjoner.

– Vi gjorde jo selvsagt masse «jævelskap», men det var et trygt og godt miljø. Fotball og ski var de store interessene, og siden jeg var sånn en «pappadalt» så var det hele tiden klart at jeg skulle bli elektriker som han. Mamma hadde ikke tro på dette, hun sa alltid «Håvard, du kan prate – du kommer til å bli en god leder»

Han forteller videre om valg som ble tatt. Om pappa som rådet til å «ikke ende opp med avbiteren i hånden». Til tross for at han gjorde det selv.

– Pappa var den som rådet med til å studere videre, men jeg likte ikke skolen. Jeg gjorde stort sett det som måtte gjøres, så det har vært litt av enn personlig reise å studere. Det var broren min Jonny som mente det var lurt å begynne på forkurs ingeniør – jeg tenkte tja, hvorfor ikke.

Håvard Engseth oppsøker ofte friluftslivet. Enten alene eller sammen med gode venner.

Håvard flirer av tilfeldighetene i livet

Det som har skjedd opp igjennom skolegangen som i utgangspunktet var etablert som noe negativt. Ofte handler opplevelser om holdninger.

– Som at jeg hadde etablert skolegang med en negativ overbevisning. At det var negativt å tilegne meg kunnskap. Pappa sa alltid at kunnskap var lett å bære, men det tok tid før jeg skjønte det. Forkurset på ingeniør kjentes helt uoverkommelig ut. Norsk, matte, tysk og fysikk! Men det skjedde en utvikling. Jeg ble overbevist om at dette var noe jeg fikk til. Jeg gikk rett fra Høgskolen i Narvik til NTNU og elkraft teknikk.

Nå skulle Håvard studere sammen med «de skoleflinke» I et miljø hvor de fleste av medstudentene hadde et sterkt fokus om å få ting til.

– Vi snakker skolelys. Og da jeg var ferdig studert, så begynte jeg å jobbe for Siemens, mitt første møte med entreprenørbransjen. Der lærte jeg prosjektledelse, noe som har betydd mye for meg med tanke på å bruke meg selv i jobbsituasjoner. Husker jeg hadde en mentor som møtte veggen, og at jeg ble alene om et stort prosjekt. Da skjønte jeg at «mitt beste» ikke var godt nok. Jeg måtte gå til sjefen, få en person å støtte meg til. Da ble jeg sendt på prosjektlederkurs, dannet meg grunnlag for å levere bra i prosjekter i kombinasjon med relasjoner og kommunikasjon. Og ikke minst hvordan man kan forføre folk i en positiv retning mot et mål.

Da må man tørre å være karismatisk. Skjønne gruppedynamikk og forstå folk.

– Husker jeg kjøpte en bok som heter «Talekunstens 12 hemmeligheter». Da lærte jeg å holde foredrag og senere forhandlingsteknikk.

Etter Siemens reiste Håvard tilbake til Nord-Norge. Begynte hos Elektro Bodø AS. Etter det har jobben stort sett handlet om store prosjekter – sist Melkøya gassanlegg i Hammerfest før han tok jobben i Iris for å lede prosjekter med energianlegg og fjernvarme.

– Nå får jeg virkelig bruk for alt jeg har lært. Og skal jeg trives i en jobb så er det viktig med frihet, og gode sparringspartnere.

På fritiden liker Håvard å dyrke friluftslivet.

Enten det er kajakk, toppturer eller andre meningsfulle sosiale utflukter av forskjellige slag sammen med kamerater.

– Å dra på turer sammen med venner er meningsfullt. Det gir en ekstra dimensjon, men jeg drar også på tur alene. I sommer var vi seks kamerater som padlet rundt Landegode, Givær og Bliksvær. Da hadde vi tema «valg» som en rød tråd hele turen.

For han liker den ekstra dimensjonen, de litt dypere samtalene og det å kunne være direkte om tanker og ideer.

– Jeg bruker å tenke at man kan si det meste, men at man må skape rom for å kunne si det. Man kan vel si at jeg er både åpen og direkte og at jeg ser på livet som en veldig spennende reise. I tillegg har jeg en holdning i livet hvor det er viktig for meg med gode relasjoner. Selv om det oppstår uenigheter så skal gjerne stiene krysses igjen. Det handler ikke om å behage andre, men at det er det beste for meg selv.