Egentlig vil hun ut av komfortsonen – Aileen Hardy (27)

– Jeg er en person som liker å ha det trygt, ha stabile rammer rundt meg. Og jeg har bestandig tatt skolen veldig seriøst, stilt store krav til meg selv – det har liksom ikke vært noe alternativ å mislykkes.

I perioder har det vært tøft å leve opp til egne forventninger, og også andres. Som da Aileen som 15-åring flyttet for seg selv på hybel i Bodø for å gå videregående skole, etter en trygg oppvekst på Værøy.

– Jeg måtte bli fort voksen. Og jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte flytte for å ta steget videre. Ta meg sammen og ta ansvar. Det var en stor overgang å komme til storbyen fra ei øy med 750 innbyggere. Det var tøft den dagen mamma og pappa reiste hjem og jeg var overlatt til meg selv.

Plutselig var hun alene, kom i en klasse med 30 ukjente fjes og seks parallelle klasser.

– Bodø videregående skole var også spennende, men ganske overveldende. Det å gå fra en klasse med ti jenter og et miljø hvor alle kjente alle, til å skulle forholde seg til så mange mennesker.

Det var da Aileen fikk nye perspektiver på livet.

Det var når hun kom hjem i helgene at hun begynte å reflektere og se ting i en større sammenheng.

– Jeg innså hvor trygt og godt jeg har hatt det hjemme på øya, men at mulighetene var større utenfor. Jeg er utrolig glad for oppveksten min. Når jeg tenker på det å kunne la dørene stå ulåst, somrene på kaia sammen med pappa, leting etter krabber, teltturer og bare være barfot i fjæresteinene nedenfor huset hos far og mor.

For selv om mulighetene er mange ute i den store verden, er det alltid godt å komme hjem. Dra på fjellturer, tenke og bare være i sin egen verden. Et rom Aileen ofte har behov for å besøke. Der tilværelsen er uten forstyrrelser, krav og forventninger.

– Jeg er utrolig glad i å gå på tur – bare rusle og tenke, reflektere. Det er en slags meditasjon og jeg kjenner på en enorm takknemlighet når jeg søker naturen.

Takknemlighet er nøkkelen for et godt liv. Aileen mener bestemt at det er den rette veien for å oppnå lykke. For det er viktig å sette pris på det man har – ikke ta ting for gitt.

– Ta ifra en mann alt han eier og har, gi det tilbake til han neste dag. Da er han plutselig verdens lykkeligste mann. Ikke fordi han fikk noe mer enn det han hadde, han bare innså hva han mistet og hvor mye han egentlig hadde tatt for gitt. Jeg synes det er viktig å være takknemlig for det man har og sette pris på alt det gode som livet har å tilby.

Aileen har det godt i jobben som regnskapsmedarbeider hos Hundholmen Byutvikling.

Hun husker tiden hvor Jakhelln Brygge ble bygget, tiden hun reiste hjem til mamma, pappa, lillesøster og lillebror i helgene etter en strevsom uke på videregående.

– Jeg hadde det bestandig i tankene, at jeg ville jobbe der. Tenk det. Og at jeg ville jobbe med tall i akkurat det det bygget. Det var en inspirerende tanke, men samtidig noe jeg bare turte drømme om. Og jeg tok selvfølgelig skolen bunn seriøst. Tror mange opplevde meg som på grensen til litt kjedelig. At jeg var litt over gjennomsnittet «flink pike». For jeg måtte prioritere vekk mye gøy.

Derfor bestemte hun seg for å senke skuldrene ett år. Reise vekk, ta et pauseår etter videregående og være kreativ. La kravene hvile litt, la mestringen handle å komme seg ut av komfortsonen. Ikke nødvendigvis å prestere.

– Jeg ville gjøre noe helt annet for en periode og reiste til Stavanger. Gikk et år på folkehøgskole med kreative kunstfag. Jeg flyktet litt fra lekser og krav. Ville være sosial, skru av «flink pike». Og jeg kjenner det den dag i dag – at jeg var tøff som turte å bare reise alene til noe helt ukjent og annerledes.

For hun har alltid vært fascinert av det kreative og Aileen har et rikt indre liv. Ett hun kanskje ikke deler før man blir godt kjent med henne. Og hun tenker mye. Ofte kan hun føle at hun er veldig tilstede i samtaler i det sosiale, uten egentlig å si så mye. For hun suger til seg det som blir sagt, observerer.

– Jeg har kanskje ikke behov for å prate hele tiden, men jeg tenker mye og reflekterer for meg selv. Og når jeg ikke prater så mye, fordøyer jeg inntrykk og det som blir sagt. Men jeg er veldig tilstede, likevel ikke så høyt. For jeg har ikke behov for så mye oppmerksomhet.

I forhold til kunst er hun naturrealistisk, lager gjerne fargerike motiver.

– Jeg synes det er utrolig hva folk kan få ned på et papir. Og jeg liker malebobla mi. Da er jeg meg selv, gjerne alene med fin musikk mens jeg lager akvareller. Da tenker jeg ikke på så mye, bare er tilstede.

Når Aileen ikke er på jobb tilbringer hun mye tid sammen med samboer Martin.

Mannen hun møtte på ferga over til Lofoten, og som ved ren tilfeldighet kunne gi Aileen skyss. En biltur som har vart i over fire år.

– Vi er ganske ulike, men deler verdier og interesser. For vi er egentlig veldig forskjellige personligheter, kanskje litt ulikt gemytt. Men vi utfyller hverandre og gjør hverandre bedre i mange sammenhenger. Jeg planlegger og skriver lister. Martin er mer spontan og impulsiv, mens jeg må ha oversikt og kanskje litt kontroll over situasjonen.

«Skal vi ikke bare pakke kofferten og dra i morgen», kan Martin spørre.

– Da kan jeg få litt panikk. Men han får meg ut av komfortsonen, og jeg får så utrolig mye igjen. Han får meg til å senke kravene, og jeg husker godt når jeg kom hjem etter en eksamen på siviløkonomstudiene. Når jeg var sikker på at det hadde gått dårlig, og fikk en A. Jeg kan kanskje overanalysere litt.

Aileen smiler.

Det lange vakre håret blafrer i vinden. Sola skinner igjennom hårstråene. Vi venter på stillhet, mens et fly tar med seg lyden over himmelen. Som en hale forsvinner tordnende brøl i horisonten.

– Jo, det er deilig å komme seg ut av komfortsonen, selv om jeg kan bli redd, engstelig for å mislykkes. Kanskje har det hindret meg på veien.  Likevel har jeg lært, og det gir meg en «boost» å hoppe ut i noe ukjent. Og når jeg tenker tilbake så har en god barndom gitt meg en sterk selvfølelse og mye toleranse. Jeg tåler at folk er den de er.

Og det er godt å kjenne trygghet i å være den man er. Og likevel bli akseptert og sett.

– Det er det som er så fint hos Hundholmen Byutvikling. Det er mye tillit og et godt samhold. Jeg føler det er stor takhøyde for å kunne være meg selv, og ikke minst får vi ansatte lov til å gjøre det vi er god til – bruke styrkene våre. Det gir motivasjon og et enda større ønske om å yte.

Og det å yte fordi et miljø rundt gir inspirasjon er noe annerledes enn å yte av redsel for å mislykkes.

– Jeg kan være min egen aller beste venn, men også min verste fiende. Jeg kan være knallhard mot meg selv. Når jeg først går inn for noe så er det hundre prosent. Jeg er nok en realist, kanskje på grensen til pessimist noen ganger.

Ikke negativ til utfordringer, livet og mennesker. Det handler om forventningene til seg selv.

– Kanskje blir det målet framover – å tørre mer. Jeg er i allefall på riktig arbeidsplass for at det skal kunne skje.