Regnskapsfører May Synnøve Matre (65) i Hundholmen Byutvikling. (Foto: Christine Karijord/Hundholmen Byutvikling)
PUBLISERT: 30. august 2017
AV: Christine Karijord

Talldronningen

May Synnøve Matre blir snart seks og seksti. Da kan hun gjøre hva hun vil, sier hun. Men kjenner man henne rett blir hun værende enda i noen år – i Hundholmen Byutvikling. For hun liker å jobbe med tall. Hun er knallgod med tall.

 – Jeg hadde mitt første møte med selskapet siden 18 mai i 1972, 20 år gammel. Det var ledig jobb i Bodø, og søsteren min bodde allerede i byen. Hjemme på Steinkjer trodde folk jeg hadde blitt tullete som dro nordover. De trodde seriøst at man bodde i gammer.

May ler hjertelig, rister på hodet av folks uvitenhet mens blikket søker ut. Dit fem måker flyr forbi store glassklare vinduer ut mot havet. Bølgebrus vitner om vinddrag og at sommeren er på hell i nord.

– Husker en som spurte meg om jeg kunne hilse til en i Harstad. Og vet du – de samme folkene er nesten like uvitende om samfunn nord for polarsirkelen den dag i dag.

– Folk bytter jobb, forskning viser at vi bytter minst ti ganger i løpet av livet. Hvorfor har du aldri byttet jobb?

– Jeg har alltid likt meg i bedriften og det er vel derfor jeg har blitt værende i 45 år.

Derfor har hun oversikt. Hun kjenner spillereglene innen bedriftsøkonomi, og får hun spørsmål har hun alltid gode svar.

– Jeg har jo lang erfaring.

Også er hun ganske sta. Kanskje litt skeptisk. Bestemte seg tidlig for å ikke opprette facebookprofil, faktisk droppe alt som har med sosiale medier å gjøre.

– Vet du, det var flere som sa til meg at jeg måtte få meg facebook, og når noen sier jeg må – så må jeg faktisk ingen ting som helst.

 

Da May var liten flyttet familien på fire et par ganger før de til slutt slo seg ned. Og May husker godt hvordan det var å komme til mammas hjemtrakter i trønderlag med “søring-dialekt”. Hun minnes også at det var trygt å ha en storesøster som var ett år eldre.

– Jeg er født i Søndre Hørland, flyttet til Yven mellom Sarpsborg og Fredrikstad og videre til Steinkjer da jeg var fem. Og vet du –  folk skjønte jo ikke hva vi sa når vi snakket østlending, ikke engang lærerne forsto dialekten til søsteren min da hun begynte på skolen. Og når hun skiftet dialekt, da måtte jeg jo legge om jeg også.

Først til trønder, så etterhvert til nordlending. For hun gjør det May – skifter dialekt. Og når hun forteller om barndomsårene, da triller dialektordene som avslører.

– Det va itj så lætt. For æ va vældi redd når æ va lita.

Og veldig stille. En sjenert, snill og rolig liten jente med mørkt kortklipt hår som syntes det var forferdelig å gå hjem alene når hun hadde våget seg på besøk til venninner.

– Jeg var særlig mørkredd, og søsteren min Jorunn var så sint hver gang hun måtte hente meg. Men hun gjorde det likevel. Og jeg likte ikke fremmede, ikke i det hele tatt. Da gikk jeg min vei.

 

May humrer. For det ikke så farlig lenger. Hverken mørket eller mennesker hun ikke kjenner. Likevel er hun ikke den som hopper hodestups inn i en tilfeldig prat. For det tar tid – også i dag – å bli kjent med May.

– Jeg er nok litt sjenert fortsatt.

På skolen var May flink. Og er det noe hun skal trekke frem, så er det tall. Hun visste tidlig hva hun skulle bli når hun ble stor, og det var et enkelt valg å begynne på handelsskolen. To års utdannelse og deretter rett ut i arbeidslivet som 18 åring.

– Jeg har bestandig syntes at regning var lett. Og fordelen med å bli ferdig så tidlig og at utdannelsen var relativt kort den gang, var at jeg slapp unne dyre studielån. Også lærer man underveis det man ikke lærer på skolen.

Hun minnes godt læreren i økonomifag. Han som sa at et underslag måtte gjøres stort. Gjerne flere millioner.

– For han skulle ikke lese i avisen at vi gjorde oss til kjeltringer for småbeløp. Straffa var jo den samme uansett.

Du husker han sa det ja?

– Ja, akkurat det husker jeg godt.

May tenker seg om. Noen øyeblikk huskes bedre enn andre. Noe som blir sagt tar man med seg resten av livet – som en gylden regel, hva den enn måtte bety for én.

– Jeg tro ikke noen fra den klassen er tatt for noe.

 

May Synnøve Matre (65) trives med tall, er god med regnskap og har etter et langt arbeidsliv i bedriften både oversikt og solid erfaring.

 

Etter et par år hos Opel på Steinkjer, ble det Bodø og Volvo. Gjennom 45 år har May jobbet for tre generasjoner Jakhelln.

– Jeg var så sjenert på jobbintervjuet. Disponent Gunstad tok praten med meg, men jeg husker jeg hilste på Christian A. Jakhelln. Etterhvert overtok sønnen Christian. Og jeg husker første gangen jeg så Morten, han sto og spiste en is utenfor firkanten.

May har vært med på mye i bedriften. Opp- og nedturer. Og med struktur og iherdig arbeidsinnsats har hun blitt værende. Som en ryggmarg og en klippe. Selv om hun ikke ser det selv bestandig, at hun er veldig viktig. For hun er ikke en som stikker seg fram, deltar aktivt i diskusjoner – de får andre ta seg av.

– Det er sjelden jeg sier noe hvis det oppstår diskusjon. Jeg liker ikke konflikter, og jeg kjenner både ulempen og fordelen – jeg blir ikke nødvendigvis hørt, men jeg unngår bråk.

Fra å starte som nyutdannet 20-åring sitter May i dag med mye selvlært kunnskap, og ikke minst tyngde og erfaring, men også sterk lojalitet til arbeidsplassen sin. Hun en man kan regne med – en med oversikt. Og når hun kommer i flytsonen har hun en enorm kapasitet.

– Jeg begynte på delelagerkontoret. På det meste var vi 250 ansatte. Husker godt da jeg oppdaterte delepriser fra Volvo i Sverige. Da jeg satt oppe om natten for å legge inn tall over en dårlig datalinje. Da samtalen plutselig brøt og vi måtte starte på nytt. Vi hadde 26.000 forskjellige delepriser og hvis linjen ble brutt på nummer 10.000 måtte jeg starte på nytt. Det var jo slik den gangen.

 

May har valgt et liv uten barn og egen familie. Ikke nødvendigvis et bevisst valg, men et som gir mye frihet. Frihet til å jobbe mye i perioder og frihet til å drive på med det hun liker aller best – å gå.

– Jeg har jobbet mye, men angrer ikke på det. Det handler om livsinnstilling, det å jobbe hardt for inntekten. I dag er det slik at folk gjør minst mulig for mest mulig. Jeg tenker ikke sånn. Så har jeg tatt ut avspasering for å delta i turmarsjer, det har passet meg fint.

Så har hun vært tante. Nesten så tett og nær at nevøen trodde han hadde to mødre en stund.

– Jeg bodde i sokkelen hos søsteren min i noen år, og da var jeg mye sammen med nevøen min. Han er voksen nå med eget barn.

 

Turmarsjer handler i utgangspunktet om å få mest kilometer, men for May er det treningen, det å være ute i frisk luft som lokker – ikke det å ta tiden eller å registrere distanse. Hun ramser opp land. Tsjekkia, Finland, Estland, Østerrike, Belgia, Kina og Tyskland.

– Jeg har sikkert vært med i ti OL. Og jeg tror gåingen er godt for helsa. Husker en vinter vi gikk hver eneste dag uansett om det var sludd, sørvest eller øsende regn. Jeg var ikke engang forkjølt det året. Og ikke minst får jeg sett andre steder enn Bodø.

Og gåing – det skal May fortsette med så lenge hun kan. Til hun blir 90 år om så, for det har ingen begrensninger i følge den spreke dama.

– Jeg kan jo ikke bare sette meg ned når jeg blir pensjonist, jeg må jo bruke kroppen.

Og det er kanskje noe i det. For hun setter seg sjelden ned – May.  Hun er seig og utholdende, og har en iboende styrke til å bli værende i det hun velger å bruke tiden sin på. For har May tatt et valg, er det livet ut. Gåing, facebook eller arbeidsplass.

– Man kan vel si at jeg forlater mens bedriften er på topp, er ikke det fint, smiler 65-åringen fra øverste etasje i Jakhelln Brygge.

 

 

 

 

 

Ramsalt-tomta rister i fra seg

Sirena går, alarmen som forteller at det snart skal sprenges i gråfjell. Så høres et…
Les mer