Erling Ole Berg-Hansen og Christine Karijord i Hundholmen Byutvikling testet sykkel i byen. (Foto: Frank Tore Olsen/Hundholmen Byutvikling)

Erling Ole Berg-Hanssen i Hundholmen Byutvikling sykler mye. Gjerne i Spania og i bodømarka, men også til og fra jobb. Jeg, Christine Karijord har syklet masse jeg også, men lite i byen og kanskje ikke så alt for mye de siste årene. Men er det en ting jeg aldri har prøvd, så er det elsykkel.

– Kjenner meg litt nervøs. Det er nesten som om jeg skal ut å kjøre moped, lydløs vel og merke – men likevel på to hjul med ekstra krefter som ikke er mine.

– Neida, det går fint. Elsykkel er et fint transportmiddel – det vil du oppdage. Selv foretrekker jeg vanlig sykkel, gjerne offroad med kraftige dekk og fjæring. Du vil skjønne hvorfor etter hvert som vi beveger oss inn i byen, sier Erling.

FØRST FÅR JEG instruksjoner om hvordan en elsykkel fungerer. Ganske enkelt. Likevel sjangler jeg noen runder på parkeringsplassen utenfor Jakhelln Brygge før jeg finner balansen og sammenhengen mellom det å trø og kjenne på kraften fra elmotoren.

– Hvor vil du sykle først – skal vi ta turen mot Stormen og opp Hålogalandsgata kanskje?

Ja, men er det ikke ganske mye trafikk der? Litt brå start for en som aldri har syklet på elsykkel?

Jeg får fort oppdage at gode bremser er viktig. Og at det ikke er noen vits med elmotor i tett trafikk, opp og ned fra gangfelt og med mennesker på alle kanter. Her er det om å ha tunga rett i munnen før vi svinger opp forbi Radisson Blu. Føler meg ganske liten egentlig og vet ikke helt hvor jeg skal sykle videre opp Hålogalandsgata mot Aspmyra stadion. På gangfeltet eller på veien?

– Her kan du velge Christine. Hvor er det naturlig for deg å sykle?

Jeg velger veien nå. Langs flere parkerte biler er det ganske smalt. Likevel er veien det mest naturlige for å finne flyten på sykkelen. Jeg har jo tross alt elkraft opp bakkene.

I godt driv og i det jeg kjenner sykkelen glir opp bakken mens jeg trør rolig og regelmessig, i det jeg endelig kan benytte meg av elmotoren, så skjer det klassiske. Jeg er visst i veien, jeg opptar plass i et trafikkbilde hvor det egentlig ikke er noen naturlig trasse for meg på to hjul; Tuuuuuuuuuuuuut, tuuuuuuuuut.. Taxien fløyter hardt, suser forbi meg og jeg kjenner elsykkelen sjangler. Jeg blir ustø og usikker. Gjorde jeg noe galt nå?

– I Bodø sentrum finnes det ikke noen sykkeltrasé. Derfor må man hele tiden velge og overveie hvor det egner seg best å sykle – enten på fortau eller på vei. Det kan være utfordrende midt blant fotgjengere, andre syklende og biler. Da er det viktig å holde begge hendene på styret. De fleste uhellene skjer når man ikke har godt nok tak i styret, eller bruker ei hånd, forteller Erling.

VI STOPPER et øyeblikk, sonderer området ved Aspmyra stadion. Krysser veien, velger oss venstre fortau og sykler videre opp Hålogalandsgata. Sola skinner og det er flott, frodig og vakkert i byen i dag. Sval vind og god temperatur. Kunne syklet slik i timevis. – Pass på her, det er mange hull og sprekker i fortauet, roper Erling.

Jeg bremser ned. Med tynne sykkeldekk begynner jeg å forstå hvorfor Erling velger terrengsykkel og demping. Han kommer seg lett over fortauskanter, mens jeg må av sykkelen. Og når sprekker og humper gjør at jeg må sakke tempoet til gangfart, så sykler Erling i fra meg.

Inn til venstre og forbi Bodø Videregående skole blir jeg nokså forbauset. Ikke fordi veien er dårlig, men fordi den er relativt ny og uten angitt sykkeltrasse.

– Er det ikke mange unge som sykler i Bodø når de skal på skolen? Syntes å lese det i en undersøkelse som ble gjort for Bodø kommune i forbindelse med Bodøs sykkelplan.

– Det er ganske nye og flotte gater, både Bankgata og Torvgata, men ikke en stripe for sykkel. Det er for lite fokus på sykkel i Bodø, sier Erling.

Som bilist har jeg kanskje ikke tenkt på det. At det ikke er spesielt tilrettelagt for syklister. Med sykkelbriller på og to tynne dekk under meg, så er saken litt annerledes.

– Hvor er det naturlig for deg å sykle, spør Erling. Jeg velger gangfeltet forbi busslommen opp mot Aspmyra stadion.

VI MØTER

en medsyklist i Bankgata. I fint driv kommer han mot oss, Nils Nilsen. På ny elsykkel – en oppfinnelse som virkelig har fått fart på pedalene i godt voksen alder. Jeg spør han om hvordan han opplever det å sykle i byen.

– Tja, de kunne kanskje asfaltert fortauene bedre slik at det gikk an å sykle der. Hålogalandsgata har jeg gitt opp. Sykler jeg der så er det risiko for å knekke ryggen. Noen steder er det rett og slett skummelt. Likevel er sykkel en fantastisk måte å bevege seg rundt på i byen vår, smiler Nilsen før han trør videre ut i dagen.

JEG OG ERLING SYKLER

deretter ned til Kirkens Bymisjon. Vi skal ta en titt innom byens eneste innendørs sykkelparkering og verksted.

– Hei, og velkommen hit, sier verkstedleder Kai Larsen og tar en rask titt på sykkelen min som har lysene på. De trekker visst unødig strøm. Kanskje lurt å slå de av på lyse dagen, noe jeg ikke klarer å finne ut av selv som EL-fersking.

Han forteller at verkstedet er relativt nytt, og at sykkelparkeringen er tilgjengelig døgnet rundt.

– Det er mange jobbfolk som parkerer sykkelen her. Gjerne folk som pendler med tog. Om vinteren er dette er fint sted for å tørke opp sykkelen slik at gir ikke fryser. Det koster 30 kroner døgnet, sier Larsen.

Han sitter med et inntrykk av at Bodøfolk sykler mye og at det er en trend i tiden. Jeg og Erling takker for titten og hjelpen før vi sykler videre. Vi diskuterer parkering. Noe det egentlig er stor mangel på i sentrum.

– Jeg tror vi trenger plasser for sykkel i eller rundt alle bygg i sentrum. Da vil flere sykle til og fra jobben i byen – og til og fra byens fasiliteter, sier Erling.

Kunne man kanskje delt fortauene i Bankgata og laget plass for syklister? Hadde det vært fint med flere parkeringsplasser for sykkel utenfor Glasshuset? Kanskje kunne det vært traseer for syklister både her og der? Veier folk benyttet seg av fordi det var tilrettelagt selv om det kanskje var en liten omvei?

Autostrada for sykkel inn til byen.

VI TAR VEIEN

videre mot Rønvikveien en godt brukt inn- og utfartsåre til sentrum. Bilene kjører ganske fort og langs fortauet er det busstopp og utkjøringer fra boliger.

– Synes du ikke at det var mye folk og aktivitet på ett gangfelt Erling?

– Jo, her møtes både gående og syklister fra begge retninger på ett gangfelt. Kan fort bli konflikter og uhell, sier han.

Jeg stopper minst fem ganger på veien fra Snippen før vi tar ned til venstre og velger gangveien forbi Flatvoll studenthjem. Også her er det ganske utfordrende med tynne bydekk på sykkelen. Likevel utrolig artig å kjenne EL-motoren ta fart opp kneika mot Kirkeveien. Ganske gøy rett og slett. Tenkte at en tur opp til Keiservarden ville bli blåbær. Kanskje skal jeg få med meg Erling dit neste gang?

– Sykkel er en naturlig del av bybildet, og man skal kunne sykle dit man vil. Hovedaksene Tverlandet – Bodø og fra Skivika og inn til byen via Rønvikleira er definitivt de beste traseene – og det er helt innafor å bruke sykkel til å pendle fra Mørkved som et eksempel. Det inni byen det er mangel på sykkeltraseer, sier Erling.

Vi kommer ned til Jernbaneveien, titter raskt ned mot Hurtigrutekaia og føler plutselig at vi befinner oss i en skikkelig sykkelby. Skuldrene mine senker seg og endelig kommer elmotoren til sin rett. Jeg nærmest svever innover mot jernbanen, NRK og NAV-bygget. På en autostrada og tofelts sykkelvei. Helt rått!

– Det er bestemt at Sjøgata skal tilrettelegges for syklister, og jeg synes valget som kommunen har gjort er veldig bra. De skal ha en egen sykkeltrasé på hver side av veien, noe som betyr at sykkel har fått fokus i planleggingen. I tillegg hadde det vært fint å lage en egen sykkeltrasé på havnepromenaden – den tror jeg mange vil bruke etter hvert, smiler Erling.

Z MED etter en time på to hjul i Bodø sentrum? Jo, jeg sitter igjen med en følelse av at det finnes mange muligheter. Jeg kjenner at elsykkel er et fantastisk fremkomstmiddel, men kanskje ikke midt i byen. Så tenker jeg videre at Bodø skulle innført en sykkeldag, for jeg ble inspirert av å sykle i byen – selv om det ikke var like enkelt over alt.  Jeg skulle faktisk ønske at byens befolkning ble med på å sette bilen hjemme én dag i året som en kollektiv feiring av muligheten. Så kanskje enda flere ville kjent på følelsen jeg kjente i dag og gripe tanken om å velge sykkelen – særlig hvis det ble tilrettelagt for den på et enda bedre vis. Hva om vi kunne kalle oss verdens nordligste sykkelby? Det hadde vært kult det!