Resepsjonist Lena Brunes Hippe i Hundholmen Byutvikling. (Foto: Christine Karijord)
PUBLISERT: 21. februar 2017
AV: Christine Karijord

Lena og livet

Lykke for Lena Brunes Hippe, hun som møter deg smilende og oppmerksomt i resepsjonen hos Hundholmen Byutvikling, er å føle seg tilfreds.

-Jeg er tilfreds når jeg har ro i hjertet. Lykke er et stort ord, og det mange leter etter. Men å ha ro i tankene, det å kjenne meg balansert – helt enkelt være fornøyd med det jeg har – ja og at alle rundt meg har det bra, da er jeg lykkelig.

Og for en mamma er det viktig at barna er friske, trives med venner, skole og på fritiden.

-Livet er godt når barna mine Tiril, Emilie og Henrik har det bra. Så er det helsa, at jeg til tross for flere operasjoner, er frisk.

Lena tror barna som vokser opp i dagens samfunn blir sterke, at de må bli det for å overleve presset.

-De som vokser opp i dag møter livets virkelighet så alt for fort. Jeg synes voksenlivet kommer så plutselig, og barna de møter så mye kynisme og egoisme. Det skal så mye til i dag før man viser medmenneskelighet. Og vi treffes så alt for lite.

Vi snakker om livet, samfunnet og oppveksten før og nå. Og Lena, hun tror mye gikk tapt den gangen man sluttet å møtes ved kjøkkenet, den gangen samtalene gikk rundt bordet. Da stua ble brukt i fine anledninger og helligdager. Før sosiale medier og Internett.

-Vet du, jeg skal begynne med det. Samle barna mine på kjøkkenet. Jeg tror det blir fint.

Lena smiler, men blir alvorlig igjen. Som om hun virkelig kjenner etter. For hva handler det om, det gode liv?

-Jeg tenker faktisk på det hver eneste dag. Takknemligheten over å kunne snøre på meg løpeskoene, ta meg en tur ut i marka. Jeg er prisgitt det jeg har rundt meg, og ofte handler det om å åpne øynene, se hva jeg faktisk har.

 

I jobben er Lena er en som liker å gjøre ting fort, tar energien inn i gjøremål og gir gjerne full gass. Og det var i voksen alder hun bestemte seg for å ta en bachelor i jus, etter mange år i treningsbransjen.

-Jeg en helt fantastisk jobb, og sjefer som motiverer meg. Jeg føler meg sett, og gjør jeg feil får jeg sjansen til å rette opp. Jeg vokser stadig som menneske gjennom å finne løsninger, og for en person som meg, så har jeg måttet lære meg å puste, være påpasselig før jeg tar fatt.

Hun har tett kontakt med leietakere i Hundholmen Byutvikling, følger opp mennesker hver eneste dag. Ser til at de har alt de behøver, at forholdene er som de skal. Hun passer rett og slett på at folk har det bra.

-Jeg stikker innom, og det hele handler om tilhørighet. Folk som leier hos oss skal kjenne at de er en del av oss, en del av Hundholmen Byutvikling. Og det er derfor jeg er her. For å hjelpe, gi menneskene tilknyttet oss den gode følelsen. Det jeg gjør for dem skal gi en skikkelig god følelse, og det gjør meg veldig skjerpet.

lena-brunes-hippe-karikatur

Lena liker folk. Men det kan til tider være krevende å gi. Krevende å være ansiktet som alltid skal smile, være på plass for andre. Som menneske er hun sterk, noen ganger litt for sterk.

-Jeg kan ikke gjemme meg. Og jeg har den egenskapen at jeg lett kommer i kontakt med folk. Noen ganger må beskytte meg selv fra å gi for mye. Finne den profesjonelle linjen, rett og slett. Så er det sårbarheten. Det å tørre å slippe guarden ned. Jeg må bli flinkere til det.

Og for Lena er det en balansegang å håndtere dette, ikke gi for mye av seg selv, men samtidig tørre å vise hvem hun er.

-For å koble ut, hente meg inn etter krevende dager og være bare meg, så drar jeg på treningsstudio.

Gjerne rett etter jobb så ofte hun kan. For det er slik hun lander.

-Da finner jeg endorfinfølelsen, og i tillegg ligger det mestring i det å trene, øke antall kilo på vektstanga, løpe litt fortere. Målet, det er padlingen. Og vet du, padlingen har gjort meg til et bedre menneske. Der ute på havet finner jeg ro. Der er jeg totalt i nuet i et element jeg før var livredd for.

Padlingen har i følge Lena Brunes Hippe gjort henne til et bedre menneske. (Foto: Privat)

 

For det har ikke bestandig vært enkelt å forholde seg til havet. Vakkert på avstand, befriende i det ene øyeblikket, men så enormt fryktinngytende i det neste.

-Det var derfor jeg begynte med padling, fordi jeg var livredd havet.

Hun husker det godt, sommeren da hun var 16 år. Hun minnes kjæresten som snudde seg for å høre hva han på vannski ropte. Plutselig ligger hun i havet – det kalde nordnorske havet som aldri blir varmt nok for en liten bikini selv en sommerdag.

-Så kveiler tauet seg rundt halsen min, kjæresten min forsøker å hale meg opp i båten igjen, han drar og sliter i meg mens båten går rundt og rundt i en sirkel.

Propellen nærmer seg. Lena har tauet kveilet om halsen. Vil hun overleve?

-De fikk meg opp. I siste liten. Skrekken, den satt i mange år. Helt til for to år siden når jeg fant padlingen. Og frykten, den forsvant nesten ved første paddeltak.

Lena lyser opp. Ivrig forteller hun om den ville følelsen, den som kommer når hun er helt alene på havet, bare hun og kajakken, årene og ferdigheter som må til for å mestre. Mestring er viktig for Lena. Det er viktig å vokse, erfare, lære seg noe nytt, lande. Det er viktig å ha et godt grep om livet.

lena-brunes-hippe-havpadling

Ramsalt-tomta rister i fra seg

Sirena går, alarmen som forteller at det snart skal sprenges i gråfjell. Så høres et…
Les mer