Markedsdirektør Karoline Nilsen i Hundholmen Byutvikling. (Foto: Marthe Mølstre)
PUBLISERT: 12. desember 2017
AV: Christine Karijord

Flere lag Karoline

Hun har orden i sysakene, liker struktur og gjerne forutsigbarhet, Hundholmen Byutviklings markedsdirektør Karoline Nilssen (27).

Likevel er hun bemerkelsesverdig åpen for endring, så lenge hun føler seg forstått og respektert.

– Jeg har alltid levd som en 80-åring. Har hatt en trygg oppvekst, og tror det mest dramatiske jeg kan huske var den gangen jeg mistet mamma og pappa på et kjøpesenter.

Hun sier det i fulle alvor, men med et glimt i øyet som det tar litt tid å oppdage. For hun er sånn Karoline, et menneske med flere lag.

Først møter man gjerne den litt flinke unge damen med orden i sysakene. En som fort skaper tillit, som vil ha struktur og som er akkurat passe korrekt for anledningen. Så kommer hun gradvis fram og ut som den hun er, både litt sarkastisk, gjerne litt selvironisk, særdeles rettferdig og tro det eller ei, hun kan være lat.

– Jeg var lat som barn. Jeg tror ikke foreldrene mine forventet at jeg skulle ta en mastergrad.

Hun tror oppveksten er ganske lik en som man kan forvente i Norge. Trygge rammer, foreldre som fulgte opp og støttet økonomisk, selv om det tidvis kunne være trangt.

– Jeg må si at foreldrene mine har vært min trygge havn. Jeg husker godt den dagen pappa ringte og sa at det var på tide å betale telefonregningen selv. Mamma og pappa skjønte at studiene var viktig og backet meg opp der de kunne.

Markedsdirektør Karoline Nilssen (27) liker struktur, orden og forutsigbarhet. Likevel har hun lært seg å ta ting på sparket. (Foto: Marthe Mølstre)

 

 

Kjernefamilien på fire. Karoline, storesøster Ida-Mari (31) mamma som jobbet i barnehage og pappa som var montør i Helgeland Kraft.

– Jeg og storesøsteren min var ikke så mye sammen i oppveksten, men etter at hun fikk en liten datter har det blitt mye mer kontakt. Tantejenta mi Lovise kom 14. februar 2017 og det var spesielt.

Karoline tok seg selv i å bekymre seg unødig. Plutselig dukket det opp følelser i registeret som hun ikke hadde kjent på før.

– Jeg ble rett og slett redd for at det skulle skje noe med Lovise. Jeg ble nesten litt perpleks over hvor fort jeg ble glad i henne.

Hun tenker tilbake. De store øynene ser ut i lufta. Det kjennes rart å spole tilbake, til minner man ikke tenker på til daglig.

– Pappa var en tøffing. Det er mamma som sender han til legen, og han var en sånn som ikke brukte solfaktor i Syden. Tror heldigvis at også han til slutt forsto at det å være solbrent ikke er tøft. Mamma er den strukturerte, hun som lager rutiner og har kontroll på alt.

Han var også en politisk engasjert pappa. En som gjerne kunne oppfattes som ganske streng.

– Han har nok formet meg i forhold til å tørre å satse, ha meninger og faktisk tørre å si de. Og vennene mine – de var litt redd han.

Karoline smiler, for selv om det var litt irriterende den gangen, er det bare morsomt å tenke tilbake på nå.

– Vi hadde flere etasjer i huset og når vennene mine ringte og spurte om de kunne få snakke med meg så sa han bare JA, og la på. Han mente de måtte ringe en gang til så jeg skulle ta hustelefonen i den etasjen jeg var i. Han er seg selv, bryr seg lite om hva andre tenker. Mamma var som sagt den strukturerte, jeg har nok den delen fra henne.

 

Karoline reflekterer over roller i livet. Verdier og holdninger. Noen medfødte, andre tillærte. Kan de havne i konflikt?

– Jeg er ganske bevisst på dette med roller. På jobb tar man på seg den profesjonelle, hjemme kan jeg være mer avslappet. Problemet mitt i den profesjonelle, er at jeg ikke klarer å skjule noen ting.

Karoline husker det godt, da hun fikk høre det.

– Nesten med en gang jeg begynte å jobbe i Bodø Kommune gjennom Trainee Salten sa Daniel Bjarmann-Simonsen det til meg, at jeg var lett å lese.

Hun innrømmer at det kan by på utfordringer å være «lettlest». Noen ganger kommer rollene i motsetning til hverandre, gjerne i situasjoner der følelser dukker opp og blir sterke. For Karoline føler på utsiden og viser det med hele kroppen. Samtidig som hun aller helst ønsker å være fattet og avventende.

– Tenker selv at det er strategisk lurt å legge følelser til siden, tenke på lengre sikt, og at man ikke avslører seg med å vise for masse følelser. At man heller legger en slagplan i utfordrende situasjoner. Men jeg er et følelsesmenneske. Noen ganger koker det inni meg og jeg kjenner at det skjer noe fysisk med kroppen min. Jeg klarer ikke å reagere på en normal måte.

Hun ler. For egentlig er ikke dette noe man forventer av Karoline når man først møter henne. Struktur og forutsigbarhet – to nøkkelord som gjerne krasjer nokså brutalt med det følsomme.

– Jeg kan begynne å gråte av en TV-reklame eller en film når jeg er i rette humøret. Jeg er veldig strukturert og vil ha orden, men samtidig følelsesmessig umiddelbar.

Samboeren Thomas synes det er gøy når Karoline er i ”det rette humøret”. Skal trøste litt og snakke litt om den triste reklamen.

-Hahaha, da blir jeg irritert. Han skal liksom trøste meg, men jeg vil være i fred i følelses-bobla mi. Jeg vil ha den og liker å være i den.

 

Karoline Nilssen og samboer Thomas Tegnander planlegger framtiden sammen. (Foto: Privat)

 

 

Det var ikke før hun begynte på universitetet og tok siviløkonomutdannelsen at Karoline begynte å stille høye krav til seg selv. Noe hun i dag opplever som både en byrde og en drivkraft.

– Kravene til meg selv gjør at jeg får gjort veldig mye, samtidig som det kan slite meg ut. Det var aldri krav hjemmefra som drev meg, det var mine egne. Og vet du, jeg stresset aldri på videregående, og litt utypisk meg, så tok jeg et friår på Bali før studiene. Det er kanskje noe av det mest spontane jeg har gjort.

Da hun kom hjem jobbet hun på sykehjem, en lærerik tid som har satt spor i Karoline. Det var stort ansvar og ofte var hun alene i tøffe situasjoner.

– Det var både fint og samtidig vanskelig. Jeg har stor omsorg for gamle mennesker og jobbet på en dementavdeling med tunge caser. Må si jeg er stum av beundring for menneskene som står i slike jobber over tid – her følger jeg tett med på politikken. Jeg mener det det er lite anerkjennelse til de som står i disse yrkene og det er tragisk.

Hun blir engasjert, snakker fortere og det er tydelig at urettferdighet tenner noe langt inni hjerterota.

– Jeg blir sint når noe kjennes urettferdig. Da går jeg gjerne den ekstra mila for å ta tak i ting andre kanskje ville latt ligge. Da driter jeg i konsekvensene og hvordan andre oppfatter meg. Jeg kan få en sterk kraft når jeg vet at jeg har rettferdigheten på min side. Ja, jeg kan nok virke litt uskyldig og snill, men da har ikke folk sett denne siden.

Enda ett lag Karoline.

– Og jeg liker å få det som jeg vil. Er nok ganske sta og følger min egen vei. Da jeg var student var jeg kjent for å stikke av fra fester. For når jeg blir lei, så drar jeg. Litt rart det der for mange tror jeg er en ekstrovert person, men jeg er nok en blanding mellom ekstrovert og introvert.

Karoline er naturlig sosial, men blir kanskje aldri helt komfortabel i rampelyset – selv om hun takler det helt fint.

-Jeg liker å treffe folk, men jeg har et stort behov for egentid.

 

Når Karoline Nilssen kaster seg ut i maleprosjekter går det unna. En lidenskap hun legger ut bilder av på Instagram. Fargene endres ofte, og blir hun ikke fornøyd – så maler hun på nytt. (Foto: Privat)

 

 

Thomas er Karolines aller nærmeste. De to har funnet sin greie, planlegger livet sammen og er egentlig ganske like.

– Vi er ganske like bortsett fra den følelsesmessige biten. Men vi oppfatter verden ganske likt, egentlig akkurat slik den er, og vi er begge ordensmennesker. Det kan kanskje bli litt kjedelig noen ganger, med lite spontanitet – så når vi først gjør noe uplanlagt så føles det helt crazy.

Da kan de stikke ned på en bensinstasjon og kjøpe seg ei pølse. Skikkelig galskap. Karoline ler godt.

– Jeg har en dårlig egenskap med at jeg planlegger uten å si ifra til Thomas. Jeg tenker at det har vært en prosess, men den har ofte foregått i mitt hode.

Da kan det oppstå gnissing, litt irritasjon. Likevel er det stor forståelse for noe Karoline elsker å holde på med. Litt kontrastfylt egentlig, til strukturen og forutsigbarheten.

– Jeg er utrolig glad i farger, og jeg har nok malt leiligheten minst fire ganger på to år. Stakkars Thomas, jeg prøver å få han med på maleprosessene, men jeg er nok ikke så lett å følge når jeg bestemmer meg for en ny farge.

I denne verdenen er Karoline spontan. Hun kan bestemme seg for et maleprosjekt og kaste seg rundt samme dag. Blir det feil – gjør hun det på nytt.

– Det må være helhet. Og resultatene legger jeg ut på en instagram-konto. Mange tror kanskje jeg endrer og maler om for å legge ut nye bilder, men jeg gjør det fordi jeg er ”gærn”. Jeg bare liker å male.

Hjemme går hun gjerne i joggebukse, er så ujålete som det går an å bli.

– Jeg kjenner faktisk på stort stress når jeg må pynte meg. Klær og mote kan være gøy, men jeg liker meg aller best i joggebuksa og t-skjorta til Thomas, og helst uten sminke. Egentlig er jeg ikke så opptatt av hvordan folk oppfatter meg, selv om mange kanskje tror det.

 

Og det er sånn det blir når det er mange lag. Folk ser noe, men ikke alt og lager seg oppfatninger. Det er noe Karoline har opplevd i flere sammenhenger.

– Mange misforstår nok også at jeg har veldig store ambisjoner i livet, men mye er rene tilfeldigheter. Både Trainee Salten-tiden og jobben her i Hundholmen Byutvikling.

For Karoline er det viktig å jobbe med å utvikle seg selv. Hun vet om sine svake sider og arbeider hele tiden med å gå veier som ikke nødvendigvis er like behagelig for en som liker struktur.

– Når andre er spontane så begynner jeg å planlegge. Jeg er bevisst på strukturdelen i meg og jeg planlegger gjerne arbeidsdagen min før jeg går på jobb om morgenen. Likevel – skjer det noe uforutsett, så har jeg lært meg å ”go with the flow”. Jeg liker når andre får ideer, liker å strukturere og gjennomføre.

For Karoline er det viktig å føle at hun bidrar. At det hun legger i jobben er med og driver prosesser videre.

– Så lenge jeg føler at jeg bidrar til å dra lasset, så kan jeg jobbe på sykehjem eller på Rema 1000 for den del. Så lenge arbeidsoppgavene er givende og jeg føler at jeg gjør en forskjell. Jeg har måttet akseptere at en jobb ikke bestandig er strukturert og fastsatt, og nå har det egentlig blitt en berikelse til utvikling.

Jobben som markedsdirektør i Hundholmen Byutvikling er spennende, det er kort vei til beslutninger og det er kort vei til action.

– Jeg liker det, og jeg får stadig vekk utfordret meg selv. Jeg har stor frihet til å løse oppgaver på min måte og det er spennende. Utfordringen er at arbeidslivet er tøft. Jeg er enda ung og har innsett at det ikke er noe ”kjære mor”.

Selv om hun ikke har vært i jobben så lenge er hun sikker på at det er store sjanser for å utvikle seg og vokse som menneske i Hundholmen Byutvikling.

– Man kan ikke bli verdensmester alene, jeg er bevisst på samarbeid, at det er viktig å utfylle hverandre. Og jeg kjenner meg ydmyk i forhold til arbeidsoppgavene mine, og er nok enda der hvor jeg føler meg fram i arbeidslivet.

Hun smiler. Igjen. Det er lett å smile tilbake.

 

 

 

 

- Vi gleder oss til å flytte inn i Firkanten

Dette sier Ola Flønes, teamleder for kalkulasjon og innkjøp hos den nordiske entreprenøren HENT, som…
Les mer